Stiller interessante spørsmål om NSF

Anmeldelse: Norsk Sykepleierforbund har i forbindelse med 100-årsjubileet fått to faghistorikere til å utarbeide et omfattende to-bindsverk om forbundets historie. I forordet oppgis det at begge bøkene for en stor del bygger på primærkilder, selv om de er oppmerksom på at det finnes flere historiske fremstillinger av temaet.

De nevner videre at de har hatt faghistorikeren Kari Melbys bok Kall og kamp (1990) som viktig referanse.

Den omhandlet forbundets første 75 år, og var også finansiert og utarbeidet i samarbeid med forbundet.

Forfatternes begrunnelse for å basere seg mest på primærkilder og i liten grad på det som allerede er gjort, er at «historiefaget er en kontinuerlig prosess og at historie hele tida må skrives om igjen» (s. 9). For denne anmelderen, som kjenner mange av de tidligere historiefremstillingene ganske godt, og som gjennom 1970- og 1980-tallet ga flere sosiologiske forskningsbidrag og deltok i flere av de konfliktfylte debattene om sykepleiens kunnskapsgrunnlag og profesjonalisering, er det mest naturlig å anmelde denne boken ved først å stille spørsmålet om hva som skiller den fra boken til Melby.

Den mest i iøynefallende forskjellen mellom disse to historiefremstillingene er forskjellen i omfang. Det nye to-bindsverket er på over tusen sider, og bind 2 som jeg konsentrerer meg om og som omhandler perioden etter 1960, er på 520 sider, mens Melby nøyde seg med 335 sider for en fremstilling som omfatter 75 år.

Denne forskjellen innebærer at selv de lesere som kjenner Melbys bok godt, kan finne mye interessant nytt stoff i den delen av denne boken som omhandler den samme perioden (1960-1990), i tillegg til det som er nytt fra de seneste tjue år. Lund skriver i forordet at hun har valgt å løfte fram NSFs arbeid med å utvikle og beskytte sitt fag, sykepleie, som et hovedtema. Da er det rimelig at konklusjonene i stor grad må bli sammenfallende med de vi finner i boken til Melby, ettersom dette også er hennes perspektiv. Jeg finner at den nye empirien som er trukket frem av Lund underbygger og bestyrker flere av hovedpoengene i Melbys analyse, noe som har stor verdi. Jeg fant også empiri fra denne perioden som var ny for meg, og som bør kunne bli utgangspunkt for mer forskning ut fra et av de andre temaer som Lund trekker frem, nemlig spørsmålet om hvordan NSF har arbeidet for å påvirke velferdsstaten og helsevesenet.

Blant annet fant jeg redegjørelsen for sykepleier Ruth Torbjørnsens initiativ til og realisering av en profesjonell hjemmesykepleietjeneste på 1960-tallet meget interessant.

Den resulterte ikke i at sykepleierne ble representert i det utvalget som Familie- og forbrukerdepartementet nedsatte i 1963 for å vurdere en koordinering av hjelpeordningene for hjemmene. Her ble NSFs forespørsel om representasjon avslått, mens utvalget hadde plass til en lege. Denne empirien kan være utgangspunkt for en grundigere studie av hvilken innflytelse NSF kan sies å ha hatt som aktør i helse- og sosialpolitikken over tid. Det er et tema som drøftes i kapitel 11, der blant annet forbundets syn på den såkalte samhandlingsreformen blir presentert. På nåværende tidspunkt vet vi at NSFs negative syn på bruk av økonomiske sanksjoner overfor kommuner som ikke klarer å ta imot ferdigbehandlete pasienter, ikke vant frem. Det gjenstår også å se i hvilken grad NSF`s egne forslag til å styrke denne reformen, får gehør hos myndighetene. Generelt finner jeg at dette kapitlet burde kunne gi inspirasjon til videre forskning på NSFs innflytelse på ulike helse- og velferdspolitiske reformtiltak til ulike tider.

Spørsmålet om NSFs innflytelse på dette området kan sies å være større eller mindre i dag enn tidligere, er interessant i en tid hvor legeprofesjonens makt er klart mindre enn før, men hvor økonomiske styringsmekanismer er langt mer fremtredende. Forskning med utgangspunkt i slike spørsmål ligger klart i forlengelsen av denne boken.

Lund innleder boken med å fortelle om den enorme veksten i medlemstallet i NSF i perioden 1960-2012; fra om lag 6 000 til nærmere 100 000. Medlemstallet har fra midten av 1990-årene utgjort over 90 prosent av yrkesgruppen, og NSF rangerer som landets fjerde største fagforening. Veksten er langt fra selvforklarende, og spørsmålet «hva har NSF gjort, som har ført til at så mange har funnet forbundet attraktivt?» er et meget godt utgangspunkt for den historiske analysen Lund gjør. Samtidig er det et spørsmål som stilles med utgangspunkt i situasjonen i 2012, og som dermed gir en god illustrasjon til poenget om at historien stadig må skrives på nytt fordi nåtiden stadig reiser nye spørsmål om fortiden. Lund analyserer hvordan NSF i løpet av 1980-årene, samtidig med at organisasjonen etter hvert mister kontrollen over utdanning og fagutvikling, utvikler typiske fagforeningstrekk. Denne styrkingen av NSF som fagforening har antakelig blitt stadig viktigere for medlemmene.

Samtidig er den store organisasjonsprosenten hos en yrkesgruppe der flertallet fortsatt jobber deltid, egnet til å forundre. Og om Lund ikke greier å gi et helt klart svar på dette spørsmålet, får hun oss lett til å dele sin forundring og være med på sin søken etter svar på hvorfor NSF stadig er så attraktivt.

Spørsmålet om hvorfor deltidsarbeidet fortsatt dominerer så sterkt blant en profesjonell yrkesgruppe som sykepleierne, er heller ikke så lett å finne klare svar på. Lund legger vekt på den hun kaller den norske husmorpolitikken som en faktor som kan forklare hvorfor det på 1970-tallet var så vanskelig å mobilisere gifte sykepleiere for å bøte på sykepleiemangelen. På denne tiden hadde NSF selv gitt tydelig uttrykk for sin skepsis til deltidsarbeid, fordi de var redd for at det skulle gå ut over de heltidsansatte sykepleiere som den gangen i all hovedsak var ugifte kvinner. I dag er husmorideologien for lengst forlatt som offisiell norsk familiepolitikk, men deltidsarbeidet er fortsatt et stort problem innen sykepleien, og nå ikke lenger som et resultat av ulikheter mellom gifte og ugifte sykepleiere. Arbeidet for å rekruttere flere menn til yrket har heller ikke vært særlig vellykket.

Ut fra disse fakta bør vi finne andre perspektiver for å få større klarhet i agens deltidsproblematikk innen yrket. Lund er inne på noen av disse faktorene som kan gi utgangspunkt for nye spørsmål: Betyr det noe i dag at yrket i utgangspunktet skulle være et alternativ til familie og barn?

Hvilken betydning har det at en god del av deltidsarbeidet i dag må sies å være ufrivillig? Er det slik at det først og fremst er de jobber der den direkte pasientomsorgen er svært omfattende som er deltidsjobber, eller er det primært vaktordninger som fører til deltid heller enn heltidsarbeid?

Denne boken har det vært en glede for meg å lese, selv om jeg kjente mye av stoffet fra før. Den avslutter med å peke på vesentlige utfordringer NSF står overfor i dag om de fortsatt vil legge så stor vekt på å beskytte sitt fag. For NSFs ledere mener jeg denne boken burde føre til refleksjoner over om det er mulig å endre profesjonspolitikken noe. Det er i alle fall klart at den motsetningen mellom selvstendighet på den ene side og avhengighet av forholdet til medisinen når det gjelder status i sykepleierjobben på den andre, som jeg pekte på allerede på 1970 tallet, og som er en av konklusjonene i Melbys bok, ikke er blitt mindre. Det er i geriatrien og hjemmetjenestene at sykepleiernes selvstendige omsorgsarbeid er viktigst, mens det i sykehusene blir stadig mer bruk for legeassistert arbeid til pasienter som er der i stadig kortere tidsrom, og som det derfor knapt er mulig å yte særlig mye personorientert omsorg for.

Denne boken, eller for dem som foretrekker å lese en kortere versjon av historien, Melbys bok, burde til sammen kunne utgjøre et godt grunnlag for diskusjonsseminarer blant ulike grupper sykepleiere for utvikling av en fremtidsrettet profesjons- og fagforeningspolitikk i NSF.

I tillegg burde boken kunne inspirere til mer forskning på en rekke temaer innen dagens sykepleiepraksis. I neste utgave anmelder vi første bind av «Norsk Sykepleierforbund gjennom 100 år», skrevet av Ole Georg Moseng.