Pasienter er ikke som før

Anmeldelse: Som gruppe er dagens pasienter annerledes enn tidligere. I denne boken diskuteres den moderne pasienten i en sosiologisk sammenheng. Et bredt sammensatt team av forskere diskuterer ulike pasientkategorier. Pasientene sees på som handlende aktører som står i en relasjon til en behandler. I utgangspunktet forstår forfatterne pasientbegrepet ut fra den amerikanske sosiologen Talcott Parsons definisjon av sykerollen, som definerte den med fire komponenter: Sykerollen legitimerer fritakelse fra en rekke forpliktelser. Den syke er ikke skyld i sin tilstand. Den syke har selv et ansvar for å bli bedre. Og det forventes at den syke vil søke hjelp. I en total sammenheng er vi alle pasienter. Dette understreker boken ved å vise til fastlegereformen, som definerer alle nordmenn som potensielle pasienter. Vi har alle vår fastlege som skal behandle oss om vi blir syke eller opplever oss som syke. Den moderne pasient er mer informert enn tidligere.  Legenes kunnskapsmonopol er truet ved at pasienten selv fremtrer som spesialist på egen sykdom. Dette omtales godt av Roar Stokken, som i et av bokens kapitler skriver om den kunnskapsrike pasienten. Stokken identifiserer fem typer relasjoner mellom behandler og pasient. Og han viser hvordan ulike maktforhold preger kommunikasjonen mellom behandler og pasient. For å illustrere dette bruker han Jürgen Habermas sine begreper «livsverden og systemverden».  Olaug Lian, på sin side, fokuserer på pasienten som kunde. Ellers inneholder boken kapitler om pasienten i den medisinske diskurs; den alvorlige syke nyfødte som pasient, nettverkspasienten, pasienten som ikke passer inn, den alminnelige pasient, menn som pasienter, forebyggingspasienten, den ansvarlige pasienten og den selvforvaltende pasienten. Det er i hovedsak relasjonen mellom lege og pasient som er i fokus i boken. Ellen Ersfjord har imidlertid også satt forholdet mellom sykepleier og pasient i fokus. Med utgangspunkt i fire måneders etnografisk feltarbeid i et akuttmottak, identifiserer hun hvordan pasienter med akutte magesmerter gjør rede for dette overfor både sykepleiere og leger.  Hun viser tydelig hvordan kommunikasjonen er forskjellig etter som pasienten forholder seg til lege eller sykepleier. Pasientene tilpasser sitt språk avhengig av hvem de kommuniserer med. Det er en mer avslappet og uformell tone i kommunikasjonen mellom sykepleiere og pasient enn mellom lege og pasient. Lege og pasient har en mer formell tone der dialogen på det mellommenneskelige plan stopper opp. Hun mener at pasientenes forestillinger om helseprofesjonene bidrar til å legge konserverende rammer for interaksjonen mellom pasient og helsepersonell.  Boken gir god oversikt over et viktig sosiologisk forskningsfelt. Artiklene er velskrevne og tilpasset lesere uten sosiologisk kompetanse. Boken holder likevel et høyt vitenskapelig nivå - noe som gjenspeiles i grundige referanser etter hvert kapitel. Jeg savner imidlertid et stikkordregister. Boken anbefales til alle som er interessert i samfunnsmedisin, og de mange utfordringer vi vil stå overfor i fremtiden, der pasientene både vil være mange og selvbevisste om egne rettigheter og kunnskap.