Rettferdighetens psykologi

Anmeldelse:Rettferdighet og rettferdig  fordeling av goder og knappe  ressurser er viktige ledetråder i norsk  og skandinavisk velferdspolitikk. De  er knyttet til sterke likhetsidealer som  har vært grunnleggende for arbeiderbevegelsen,  og i de senere år også for  borgerlige politikere. I den politiske  retorikken har begreper knyttet til sosial  rettferdighet fått en sentral plass. 

Det er imidlertid ikke gitt hva som  er rettferdig. Diskusjoner om etiske  og normative spørsmål skjer alltid i en  kulturell og samfunnsmessig ramme.  De herskendes tanker har en tendens  til å være eller bli de herskende tankene  i samfunnet. Noen har og har  alltid hatt mer definisjonsmakt enn  andre. 

Gjennom historien har spørsmål  knyttet til sosial rettferdighet vært  reist både av filosofer, økonomer og  politikere. Psykologiprofessor Kjell  Underlid skriver innsiktsfullt om rettferdighetsbegrepets  historie slik det  har blitt forstått av filosofer helt fra  greske Platon til briten Brian Barry.  Han spenner over en periode på mer  enn 2 500 år. 

Underlid går grundig til verks når  han diskuterer de ulike teoriene i  forhold til hverandre. Særlig fant jeg  omtalen av russiske Pjotr Aleksejevitsj  Kropotkin interessant. Kropotkins fokus  på jordisk og egalitær fordelingsrettferdighet  basert på behovsprinsippet,  gir nyttige innspill til debatten  om hva som er rettferdig lønn og tilgang  til ressurser mennesker trenger  for å leve et anstendig liv. For Kropotkin  er det selvsagt at det er de svakeste  og mest trengende som må stå i første  rekke når velferdsgoder skal fordeles. 

Underlid baserer seg i stor grad på  sekundære kilder, og han forholder  seg redelig til dem. Han balanserer  godt mellom presentasjonene av teori  og empiri og gir gode oversikter og eksempler  fra egen og andres forskning  innenfor sosialpsykologi. 

Det objektive vitenskapsidealet er i  liten grad til stede i den forskningen  Underlid selv har drevet. Han klargjør  imidlertid godt for sin egen forforståelse,  slik kvalitativ forskning krever.  Sakligheten er høy. Det gjelder også i  den siste delen av boken der han blir  mer politiker enn forsker. Her bygger  han sine «politiske» konklusjoner på  den teori og empiri han grundig har  beskrevet i bokens to første deler. 

Boken fungerer godt som oppslagsverk  og lærebok, men er også et viktig  debattinnlegg i spørsmål med klar  relevans til velferdsstatens fremtid  og form.