En tidlig scene i kinofilmen «Kveldsvakt» («Heldin») hinter om hva som er i vente:

Med raske, presise bevegelse forbereder sykepleier Floria (Leonie Benesch) infusjon for en pasient mens hun tar imot beskjed om en annen, overtar nøkkel til medisinskap og instruerer en student i praksis. 

Sekunder senere er hun på vei ned korridoren med raske skritt.

Det går med andre ord unna. 

I løpet av filmens 92 minutter er det få pusterom for både Floria og publikum. 

Kamera følger henne tett gjennom kveldsvakten på en overfylt, underbemannet sengepost. 

Floria er konstant i bevegelse mens hun observerer, dokumenterer, prioriterer og informerer. 

Hun administrerer medisiner, pleier, trøster og håndterer stadig nye utfordringer. 

Triller piller og pasienter. 

Svarer på telefoner, alarmer og beskyldninger.

Med et smil.

Så langt det går.

En kjærlighetserklæring

– For meg er filmen en kjærlighetserklæring til sykepleiere, sier regissør og manusforfatter Petra Volpe.

– Under pandemien hørte vi hvordan sykepleiere ble definert som samfunnskritisk personell. De ble møtt med applaus, så stilnet det. Deres verdi gjenspeiles ikke i hvordan vi ivaretar eller lønner dem.

Sykepleien treffer Volpe i forbindelse med en førpremiere av «Kveldsvakt» under festivalen Oslo Pix.

Det er nylig blitt klart at hennes film er Sveits’ Oscar-kandidat. I hjemlandet er «Kveldsvakt» også en publikumssuksess med rundt 200 000 solgte billetter fra januar til juni. Det er flere enn den siste «Mission Impossible»-filmen.

Rett nok er det visse forskjeller mellom Ethan Hunt og Floria, men likevel ...

– Jeg ser på «Kveldsvakt» som en actionfilm. Floria er alltid i bevegelse. Det er ikke tilfeldig, sier Volpe. 

Filmen har slått an på tvers av landegrensene, og til sammen har nå rundt 700 000 sett den. 

Norsk kinopremiere er satt til 3. oktober.

– Mitt håp er at sykepleiere føler seg elsket etter å ha sett «Kveldsvakt», sier Volpe.

Kompleks jobb

Volpe ønsket altså å lage en film som hyllet og feiret sykepleiere.

– Jeg håper at de føler seg sett og opplever at filmens skildring av dem er korrekt. At det ikke er noe de reagerer på som virker feil.

Mye arbeid er nemlig lagt ned for å gjøre detaljene så realistiske som mulig.

Regissør Volpe og filmens fotograf Judith Kaufmann gjorde mye research på sykehus. Hovedrolleinnehaver Leonie Benesch hospiterte en uke. En sykepleier trente henne i alt det tekniske og var konsulent på sett under innspillingen.

– Kompleksiteten i det Floria gjør, er voldsom, sier Volpe.

– Jeg ville publikum skulle føle på kroppen hvordan det var. At de skulle få opp puls og blodtrykk av å se henne i arbeid.

Det kan være vanskelig å beskrive sykepleieryrket med ord. Volpe har forsøkt å vise det, så konkret og ekte som mulig.

– Mange sykepleiere har sagt at de ved å observere Floria har fått et nytt syn på hva de selv gjør i sin arbeidshverdag og hvor utrolig det faktisk er.

Forvrengte fremstillinger

Volpe synes sykepleieres hverdag har en tendens til å bli forvrengt på film og fjernsyn. Hun ønsket ikke å gå i den fella selv.

– Ofte er de bikarakterer, men på sykehus er det de som følger pasientene mest og tettest. Der er sykepleierne hovedkarakterer.

Regissøren forteller at hun har mottatt mange takkebrev fra sykepleiere som skriver at endelig er det noen som skjønner hva de faktisk gjør.

– Enkelte eldre sykepleier har riktignok vært bekymret for at filmen kan skremme folk vekk fra yrket, men yngre føler seg stolte. De liker at det skjer mye og lar seg ikke skremme av en hektisk hverdag.

Handler om menneskene

Underbemanning er et tydelig tema i filmen, som dessuten avsluttes med tall og fakta om sykepleiermangel i Sveits og internasjonalt.

Volpe forteller at hun bevisst valgte å legge innspillingen til et flott, moderne sykehus, ikke et nedslitt med taklekkasjer og flassende maling.

– Det var for å vise at dette til syvende og sist alltid handler om menneskene som skal gjøre jobben. Det er der skoen trykker.

Filmen har hatt en rekke spesialvisninger i inn- og utland der både sykepleiere, sykehusledere, politikere og byråkrater blir invitert.

– Dessverre er det altfor få med makt som har kjent sin besøkelsestid i Sveits, sukker Volpe.

Hennes håp er at filmen vil få et langt liv og skape engasjement også utenfor kinosaler og filmmiljø.

– Jeg liker filmer med sosiale tema og har troen på at film kan forføre og påvirke. Det holder derimot ikke med viktig tematikk og gode hensikter. Filmene må også være engasjerende og spennende.

Kan lette på ensomhet

På originalspråket bærer filmen tittelen «Heldin», altså «Heltinne». På engelsk heter den «Late Shift» og på norsk altså «Kveldsvakt». 

Selv om det mørkner i løpet av Florias skift, er det ikke rolig på avdelingen hennes. Hun ligger alltid bakpå, men finner likevel rom til smil, medmenneskelighet og omsorg midt oppe i alt faglig, teknisk og praktisk.

En eldre, syk mann bekymrer seg for hunden sin. Hvem skal ta seg av den om han forsvinner?

En datter sliter med samvittigheten ved farens dødsleie.

– Det finnes ikke noe mer ensomt sted enn en sykehusseng om natten, sier Volpe.

– Sykepleiere kan lette på denne ensomheten. De er der når vi er på vårt mest sårbare.