Introduksjon

Hva er empati og hva trenger vi empati til? Disse spørsmålene var overskriften på en internasjonal konferanse om empati arrangert av Centrum för praktisk kunskap ved Södertörn högskola utenfor Stockholm i august 2012. Innleggene på konferansen bekreftet hva jeg har erfart gjennom egen forskning (1), og ved å lese meg inn i noen nyere forskningsbidrag og diskusjoner; at det finnes ulike forståelser av hva empati er, hvordan empati begrunnes og hva empati kan bidra til. Empati kan defineres forskjellig, men beskrives ofte som en egenskap eller evne til å forstå eller leve seg inn i andre menneskers reaksjoner og følelser, samt å kunne bli veiledet av denne forståelsen i sin væremåte og gjennom sine handlinger (2–5). Empati regnes som helt grunnleggende ved utøvelse av sykepleie (6–10). Samtidig hevdes det at empati er et misbrukt og misforstått ideal (11), at empati blir forvekslet med sympati og vennlighet (3,12), at empati er et middel til å oppnå noe (12), og at empati er et omsorgsfenomen som i for liten grad er analysert (13). En gjennomgang av 206 studier om empati i medisinfaget viser at empati sjelden defineres, og at forholdet mellom en empatisk forståelse og en faglig medisinsk forståelse i liten grad er utforsket (14). Det er min antakelse at det også blant sykepleiere eksisterer ulike og til dels lite gjennomtenkte oppfatninger av hva empati med pasienten handler om. Hensikten med denne artikkelen er å redegjøre for noen ulike teoretiske posisjoner, forskningsbidrag og diskusjoner omkring empati. Jeg vil fremheve noen problemstillinger som empatiforskningen bidrar til, og som jeg mener er særlig relevante for sykepleiefaget.

Materiale og metode

Empatiforskningen har fått en fornyet interesse (15), og den finner sted innenfor ulike fag som filosofi, psykologi, medisin- og helsefag, og kognitiv vitenskap. Litteraturen som det refereres til i artikkelen, bygger ikke på et systematisk litteratursøk, men på interesse for helsefaglig litteratur på feltet. Jeg har tidligere utforsket empati i sykepleieres arbeid på hospice (1), og denne studien, samt etikkundervisning for bachelor- og masterstudenter, bidrar til nærmest daglig omgang med teori om etikk og empati. Referansene som presenteres er aktuelle og har relevans for sykepleiefaglig praksis, samt at de kan forstås som uttrykk for en faglig posisjon eller et teoretisk perspektiv på fenomenet empati. Metoden er en nærlesning av de aktuelle referansene. Det innebærer en lesning av, så langt teksten kan svare, hvordan empati defineres eller forstås, hvordan empatiforståelsen forankres i forskning og hvilke implikasjoner empatiforståelsen har for praksis.

Den empatiske sykepleieren

I sykepleie tematiseres empati som en del av fagets grunnlagstenkning (16), som et etisk anliggende (5,7,17–19) og som betydningsfullt for hensiktsmessig kommunikasjon med pasienten (8). Empati omtales innenfor sykepleiens grunnlagstenkning, særlig når relasjonen mellom sykepleier og pasient beskrives (16). Aranda og Street (20) hevder at konstruksjonen av det relasjonelle forholdet mellom sykepleier og pasient bygger på psykologiforskning på 1950-tallet. Denne forskningen var opptatt av å studere hvordan empati kunne være et verktøy for å bedre kontakten og forståelsen mellom psykolog og klient (3). Gjennom denne forskningen kom pasienten til å fremstå som et mer komplekst subjekt. Framveksten av ulike sykepleieteorier nærte seg av den nye kunnskapen, og en mer individuell og relasjonell sykepleie kom i sentrum (20–27). Sykepleiens relasjonelle aspekter tillegges fortsatt stor betydning, og evnen til empati beskrives som avgjørende for at pasienter skal kjenne seg ivaretatt (16). Empati handler om å forstå pasienten og hans og hennes situasjon og behov; det personlig opplevde og de subjektive erfaringene (7). Det hevdes at empati gjør faglige vurderinger mer kvalifiserte og bidrar til å ivareta pasientens verdighet (16). I nyere norsk sykepleielitteratur differensieres det mellom affektiv og kognitiv empati og her støtter man seg til psykologiforskning (7,16). Affektiv empati innebærer at sykepleieren berøres følelsesmessig av pasientens smerte eller andre former for ubehag (7,9,27). Dette er en spontan empati, en umiddelbar berørthet. Evnen til å bli berørt omtales som betydningsfull for moralsk dømmekraft og handling (7,17). Kognitiv empati innebærer at minner om lignende opplevelser, tidligere erfaringer, sanseinntrykk og teoretisk kunnskap spiller inn i den forståelsen som dannes i sykepleieren (3, 7). Moden eller voksen empati innebærer at sykepleieren er i stand til å balansere mellom for mye og for lite innlevelse i pasientens situasjon (3,7,28).

I dag tilbyr man ulike utdanningstilbud i empatisk kommunikasjon og atferd (29, 30). Dette viser at empati også kan forstås som en sentral, profesjonell kommunikasjonsferdighet som kan utvikles (8, 31–33). Ifølge Sandvik (28) er det flere studier som viser at å trene på det som kalles for oppmerksomt nærvær (mindfulness) fører til økt evne til empati. Mentalisering presenteres som en nøkkelkompetanse når det gjelder å forstå seg selv og andre, og innholdet i dette begrepet ligger også nært empatien (34).

Empati som fortolkning

I Reidar Pedersens avhandling fra 2010, Empathy in medicine. A philosophical hermeneutic reflection (14), utforskes medisinens empatibegrep og empatiforståelse. Pedersens analyse av mer enn 200 studier viser at forholdet mellom empati og medisinsk kunnskap og praksis er mangelfullt og uklart behandlet. Gjennom Pedersens forskning blir det tydelig hvordan idealet om objektivitet i medisinsk praksis gjør seg gjeldende også når empati er tema. Dette innebærer liten grad av oppmerksomhet omkring den subjektive dimensjonen i legens empati med pasienten. Det er også lite forskning på forholdet mellom empati og andre medisinske forståelsesmåter. Empatien blir et «mykt», humanistisk tillegg til de mer vitenskapelige og «tunge» medisinske fagene. Ved å ta i bruk Hans-Georg Gadamers filosofiske hermeneutikk, argumenterer Pedersen for at det er nødvendig å innlemme legers subjektive fortolkning som del av en empatisk forståelse, men også som betydningsfull for klinisk forståelse. Om Gadamers tenkning tas i bruk i medisinsk praksis, innebærer det at legers kliniske arbeid generelt, og empati spesielt, kan forstås som formet av legens erfaring, tenkemåter, medisinsk kunnskap og ferdigheter, og praksisen den inngår i. Det viktige poenget er at medisinsk kunnskap ikke er tilstrekkelig for å kunne yte god hjelp, og at man må være seg bevisst at enhver forståelse og empati med pasienten innebærer en fortolkning. 

Nevrovitenskapens bidrag

Oppdagelsen av speilnevronsystemer tidlig på 1990-tallet regnes som et betydningsfullt nevrovitenskapelig forskningsbidrag til forståelsen av hva empati er (15,35). Speilnevroner er en spesialisert type nerveceller i den motoriske delen av hjernebarken. Speilnevronsystemet ble identifisert av en gruppe forskere i Nord-Italia, som brukte aper til å kartlegge hvilke områder i hjernen som ble aktivisert ved motorisk bevegelse. Elektroder var plassert i apens hjerne, i det motoriske området i hjernebarken, og hver gang apen strakte ut en hånd for å ta en matbit ble et elektrisk signal sendt fra en nervecelle ved elektroden, via en forsterker til en høyttaler som ga lyd. En dag da en av forskningsassistentene puttet mat i munnen, ga høyttaleren lyd. Dette var overraskende fordi det innebar at det samme nevronet som fyrte i den motoriske delen av apens hjerne når apen førte en matbit til munnen, også fyrte når apen observerte assistenten gjøre den samme målrettete bevegelsen. Denne studien samt senere forskning har konkludert med noe av det samme. Det eksisterer et speilnevronsystem som reagerer når vi ser andre mennesker gjøre bevegelser vi gjenkjenner (11,15,36). Hjernen til den som observerer en bevegelse kopierer de elektriske signalene som skapte den opprinnelige bevegelsen, for eksempel det opprinnelige smilet. De elektriske signalene hos den som observerer analyseres i det limbiske system som gjenkjenner følelsen forbundet med bevegelsen. Den gjenkjente følelsen blir bevisst hos den som observerer, og det skjer en gjenspeiling av den følelsen som skapte den opprinnelige bevegelsen (36). Det hevdes at all mellommenneskelig forståelse er grunnet i denne automatiske og ubevisste kroppslige simuleringen, og at oppdagelsen av speilnevronene har bidratt til en ny forståelse av menneskelig samhandling og kommunikasjon – og av hva empati er (15,35). Sveneaeus (11) omtaler speilnevronene som det som gjør at kroppene våre leser hverandre innen vi rekker å tenke og tolke. Det pågår i dag en interessant diskusjon om forholdet mellom nevrovitenskapelige funn og fenomenologisk tenkning omkring empati, se for eksempel Gallese (37) og Zahavi (15).

Fenomenologiske perspektiver på empati

Fenomenologiske tenkere har på ulike måter bidratt til en samtale om hva det vil si å forstå andre, og hva empati er (38–40). Edith Stein (38,40–42), som var Edmund Husserls assistent, beskriver empati som en spesiell intensjonalitet eller rettethet mot den andre. Den danske fenomenologen Dan Zahavi (15,40) sier at empatisk intensjonalitet er en av mange forståelsesformer og ikke den mest grunnleggende. Det er noe som kommer først, noe som er så naturlig for oss at vi ikke undrer oss over dets betydning eller på hvilke måter det bidrar til forståelse, sammenheng og mening. Det er særlig betydningen av livsverden og av kroppen som den måten vi er til stede i verden på, fenomenologiske tenkere gjør oss oppmerksomme på. Livsverden er den verden vi lever i; hverdagsverden, den verden vi tar for gitt, den vi er fortrolige med (40). I fenomenologien gis det konkrete og virkelige hverdagslivet betydning, ikke minst som en helt grunnleggende forutsetning for noe felles gjenkjennelig mellom mennesker (43). Men man kan ikke snakke om verden uten å henvise til kroppen i verden. Enhver erfaring vi har av hverandre er betinget av kroppen (11,40). Det fenomenologiske språket om forholdet mellom verden og kroppen kan fremstå som abstrakt og fremmed, men i denne sammenheng vil jeg fremheve en veldig konkret dimensjon ved det kroppslige; at det er som synlige kroppslige mennesker vi kan se hverandre og bli tilgjengelige for hverandre. Å stille spørsmål ved om og hvordan man kan forstå hverandre blir dermed et misforstått spørsmål (41).

Den danske fenomenologen Dan Zahavi har viet mye oppmerksomhet til fenomenet empati, og hva som gjør det mulig å ha et (forstående og empatisk) forhold til andre. Hans påstand er at sosiale relasjoner ikke kan reduseres til å handle om det konkrete møte mellom to personer, og en spesiell empatisk rettethet i dette møtet. Forbindelsen mellom oss er gjort mulig på ulike måter, den andre er tilgjengelig for meg. Samtidig framheves forskjellen mellom det å erkjenne og forstå seg selv, og det å se og forstå den andre. I dette ligger en særlig viktig etisk utfordring (40,41).

Diskusjon

Hva er empati og hva trenger vi empati til? Spørsmålene som ble stilt på empatikonferansen i Stockholm ga like mange svar som det var forskere til stede. Denne artikkelen har heller ikke ambisjoner om å kunne svare entydig på disse spørsmålene. Tvert om er noe av hensikten å vise at det å forstå andre mennesker, og det å ha en slags tilgang til andres liv og følelser kan forklares og drøftes ut fra ganske ulike faglige ståsted og perspektiver. I tillegg til at ulike teoretiske posisjoner kan utfordre hverandre. Med utgangspunkt i presentasjonen over vil jeg fremheve tre temaer som jeg mener er viktige i en sykepleiefaglig samtale om empati. Det første er forholdet mellom empati som noe allment og gitt, og empati forstått som et terapeutisk verktøy eller metode. Det andre er forholdet mellom empati og fortolkning, og det tredje er empati og etikk.

I sykepleielitteraturen som er omtalt i denne artikkelen, blir empati forstått som en evne som kan foredles, en evne som kan føre til mer kvalifisert og treffsikker sykepleie og omsorg for pasienten (16). Empati er et profesjonelt anliggende som kan læres, oppøves og styrkes gjennom erfaring og gjennom egne opplæringstilbud. Den norske filosofen Kari Martinsen bruker ikke begrepet empati i det hun skriver om omsorg, relasjoner og etikk. Samtidig er Martinsens beskrivelse av utfordringen ved å være sansende og oppmerksomt til stede, å være mottakelig, berørt og beveget av pasienten (44, 45), opplagt relevant. Slik jeg forstår Martinsen handler sansningen ikke om å etablere noe relasjonelt, sansningen er ikke et verktøy eller en teknikk for å oppnå noe (44). Nei, sansningen er gitt som en del av det å være menneske, og er vår tilgang til pasienten. Når sykepleieren er i rommet med pasienten, ser, sanser, merker, kjenner, erfarer han eller hun pasienten. Det er rett og slett ikke mulig å ikke-sanse, eller ikke-være i relasjonen. Også livsverdensfenomenologien handler om noen grunnleggende livskår; om en forståelse, fortrolighet og mening som finnes i livet før vi begynner å forske på dets fenomener – for eksempel empati. Livsverdens førvitenskapelige evidens som Husserl legger vekt på, handler om noen gitte grunnstrukturer ved livet; deriblant det sosiale og det felles gjenkjennelig mellom mennesker. Med Martinsen og Husserl framheves noe grunnleggende intersubjektivt, en mellommenneskelig forståelse, noe som kommer før empatien. Det innebærer at i det profesjonelle møtet med pasienten, vil den grunnleggende forståelsen av pasienten ha som sitt utgangspunkt noe allment, noe som mennesker deler og er sammen om. Dette handler ikke om abstrakte størrelser men om svært konkrete forhold som rommet, tiden, kroppen, andre mennesker, kultur og samfunn.

Et viktig spørsmål er hvor langt den grunnleggende forståelse og fortroligheten bærer? Er ikke nettopp sykdom, uforutsette livshendelser og behov for helsehjelp brudd på det vante og kjente? Fordrer ikke pasientens tydelige smerte noe mer enn den forståelsen som ligger i den vante sosialiteten, og er det ikke nødvendig å utvikle evnen til å forstå pasienten slik at den blir mer finslipt og treffsikker? Vil ikke opplæring i mindfulness og mentalisering eller kurs i empatisk kommunikasjon (46,47) gjøre at våre pasienter kjenner seg bedre forstått og ivaretatt? Det poenget jeg ønsker å få frem er at økt vekt på teknikker og metoder kan gjøre at vi overser hvordan det allerede eksisterer mening og forståelse mellom oss, og at forståelsen av empati som noe som kan læres kan bidra til å forenkle et komplekst fenomen. Det er også nærliggende å spørre om kommunikasjonsteknikker kan forføre pasienten, slik at han eller hun åpner seg, eller forteller mer enn de egentlig ønsker, mer enn hva situasjonen krever.

Fortolkningen som Pedersen framhever, og som også Martinsen (44) viser til, er etter min mening opplagt til stede i ethvert sosialt møte. Fortolkningen og dermed forståelsen, også den empatiske, er subjektiv og ikke objektiv. Den enkelte sykepleiers fortolkende empati med pasienten er nettopp dette – en subjektiv fortolkning. Forståelsen av pasienten, og av hva som står på spill er formet av sykepleierens kunnskap, erfaringer, verdier og den særegne relasjonen til nettopp denne pasienten. Dette må bety at den empatiske forståelsen og den empatiske responsen avhenger av hvem sykepleieren er, og at ulike sykepleiere kan forstå og respondere ulikt på pasienten. Om flere forståelser og oppfatninger av pasientens situasjon kan komme til uttrykk i sykepleiefaglig praksis, kan det bidra til et mer nyansert og rikere bilde av pasienten.

La meg vende tilbake til det første temaet for drøftingen; forholdet mellom empati som noe allment og gitt og empati som metode og verktøy. Her gjorde jeg et poeng av at det er det allmennmenneskelige, det vi har til felles, som er grunnlaget for all forståelse. I det tredje tema, som handler om empati og etikk, utfordres et slikt synspunkt. I sykepleielitteraturen viser man til hvordan empati handler om tilgang til den andre, og at dette er noe som er betydningsfullt for moralsk dømmekraft og handling (7,17). Mens fenomenologiske tenkere som Jean Paul Sartre og Emanuel Levinas er svært kritiske til ethvert forsøk på å snakke frem forståelser og likhet mellom mennesker (40). Ifølge Levinas er det som gir etisk kraft til møtet med andre først og fremst den andres annerledeshet og fremmedhet, og ikke tilgang eller forståelse. Sartre gjør det heller ikke enkelt for oss når han hevder at det som kjennetegner vårt samvær med andre er flyktighet, utilgjengelighet og konfrontasjon (41). Slike talemåter er fjernt fra hvordan relasjonen mellom sykepleier og pasient omtales i mye av sykepleielitteraturen. Spørsmålet er likevel om det ikke er noe svært betydningsfullt å hente for vårt fag om vi våger å ta på alvor og reflektere over hva annerledeshet og utilgjengelighet kan innebære. Dette kan være viktig, for eksempel i det forebyggende arbeidet i kommunen, i måten vi omtaler pårørende eller i møtet med den skrøpelige pasienten i hjemmesykepleien. Svenaeus (11) framholder betydningen både av det fremmede og det kjente når han sier at det som kjennetegner empati er at man er i stand til å forstå den andres perspektiv. Det som gjør forståelse mulig er likheten, det vi har til felles, det allmenne eller gitte. Samtidig er forståelsen aldri fullstendig. Det som hindrer forståelse er vår unikhet; det at vi er ulike. I sykepleielitteraturen framheves balansen mellom for mye og for lite involvering som en utfordring når vi snakker om empati. Dette er selvfølgelig viktig. Men kanskje vi i enda større grad også skulle snakke om forholdet mellom det vi kan forstå, og det som ikke er til å forstå, men som vi likevel må vise respekt for (11).

Avslutning

Gjennom å presentere og diskutere noen ulike teoretiske empatiposisjoner har min hensikt vært å formidle hvordan empati er et komplekst, rikt og utfordrende begrep og fenomen. I egen forskning har jeg argumentert for at det, i tillegg til en forstående empatisk respons fra sykepleier også finnes andre meningsbærende strukturer på en sykehusavdeling (hospice) (1). Empiriske beskrivelser av liv og hverdag bekrefter Zahavi’s påstand om at forståelse kommer i mange ulike former. Empati er med andre ord ikke et begrep eller fenomen som lar seg fange eller beskrive entydig. Slik er det antakelig med livet også – og med de pasientene vi møter.

Referanser

1. Thoresen L. Empati og intersubjektivitet En studie av hospicesykepleie. PhD avhandling. Universitetet i Oslo. Det teologiske fakultet. 2008.

2. Svarre HM. Empati – operasjonalisering av den empatiske holdning. I red.: Kaasa S, editor. Palliativ behandling og pleie. Ad Notam Gyldedal. Oslo. 1998.

3. Holm U. Empati Å forstå menneskers følelser. Gyldendal akademisk. Oslo. 2005.

4. Bastiansen A, Nafstad HE. Det Omsorgsfulle mennesket. Gyldendal akademisk. Oslo. 2004.

5. Nortvedt P, Slettebø Å. Etikk for helsefagene. Gyldendal akademisk. Oslo. 2006. 220. 

6. Kristoffersen NJ, Nortvedt F, Skaug E-A. Grunnleggende sykepleie. Gyldendal Akademisk. Oslo. 2011.

7. Nortvedt P. Omtanke: en innføring i sykepleiens etikk. Gyldendal akademisk. Oslo 2012. 

8. Eide H, Eide T. Kommunikasjon i relasjoner: samhandling, konfliktløsning, etikk. Gyldendal akademisk. Oslo. 2007.

9. Sneltvedt T. Hva innebærer det å være en profesjonell sykepleier? I red. Brinchmann BS. Etikk i sykepleien. Gyldendal akademisk. Oslo 2005. s. 135–48.

10. Agledahl KM. Morally bound medical work. ISM skriftserie. Universitetet i Tromsø. Tromsø. 2011.

11. Svenaeus F. Autonomi och empati: två missbrukade och missförstådda ideal. I red.: Alsterdal L. Omtankar Praktisk kunskap i äldreomsorg. Södertörn Högskola. Stockholm. 2011. s. 194–219.

12. Wackerhausen S. Den gode vilje og magtens empati. I red.: Ploug Hansen H. Omsorg, krop og død: Gyldendal. Oslo. 1998.

13. Seymour J. What’s in a name? A concept analysis of key terms in palliative care nursing. I red.: Payne S, Seymour J, Ingleton C. Palliative care nursing. Open University Press. Maidenhead. 2004. s. 55–74.

14. Pedersen R. Empathy in medicine: a philosophical hermeneutic reflection. PhD avhandling, Universitetet i Oslo. Det medisinske fakultet. Unipub. Oslo. 2010.

15. Zahavi D. Empathy and mirroring: Husserl and Gallese. I red: Breeur R, Melle U. Life, Subjectivity & Art Essays in Honor of Rudolf Bernet. Springer. 2012. p. 217–54.

16. Kristoffersen NJ, Nortvedt P. Relasjonen mellom sykepleier og pasient. I red.: Kristoffersen NJ, Nortvedt F, Skaug E-A. Grunnleggende sykepleie bind 1. Gyldendal akademisk. Oslo. 2011. s. 84–133.

17. Henriksen J-O, Vetlesen AJ. Nærhet og distanse Grunnlag, verdier og etiske teorier i arbeid med mennesker. Ad notam Gyldendal. Oslo. 1997. 

18. Brinchmann BS. Etikk i sykepleien. Gyldendal akademisk. Oslo. 2005. 

19. Johannessen KI, Roalkvam S, Molven O, Aakre M. Godt, rett, rettferdig. Etikk for sykepleiere. Akribe. Oslo. 2007. 

20. Aranda S, Street A. Being authentic and being a chamelon: nurse-patient interaction revisited. Nursing Inquiry. 1999;6:75–85.

21. Luker KA, Austin L, Caress A, Hallett CE, Luker KA. The importance of ‘knowing the patient’: community nurses’ constructions of quality in providing palliative care. Journal of Advanced Nursing. 2000;31:775–82.

22. Barnard A, Hollingun C, Hartfiel B. Going on a journey: understanding palliative care nursing. International Journal of Palliative Nursing. 2006;12: 6–12.

23. Wengstrom Y, Ekedahl M. The art of professional development and caring in cancer nursing. Nursing and Health Sciences. 2006;8:20–6.

24. Hartrick G. Relational capacity: the foundation for interpersonal nursing practice. J Adv Nurs. 1997;26:523–8.

25. Davidsen-Nielsen M. Nogle har talentet i vuggegave. Sygeplejersken. 1999;22:16

26. Utriainen T. The modern Pietà – Gendered embodiement and the religious imaginary by the side of the dying. In ed. Keenan W, Arwck E. Materializing religion. University of Helsinki. 2006.

27. Sneltvedt T. Å være i en relasjon der en opplever en annens smerte. Vård i Norden. 2004;24:36–40.

28. Sandvik BA. Mindfulness – det oppmerksomme nærvær. Sykepleien Forskning. 2011;3:274–81.

29. Gyldendal Forlag. Empatisk kommunikasjon. (lasted ned 10.10. 2012). Available from: http://ndla.no/nb/node/21950.

30. Tvedt AG. Empatisk kommunikasjon – et verktøy til utvikling av den gode samtalen. Lærings- og mestringssenteret. Vestre Viken HF; (Nedlastet 10.10. 2012). Available from: http://www.vipweb.no/Empatisk%20kommunikasjon%20web.htm.

31. Eide T, Eide H. Kommunikasjon i praksis. Relasjoner, samspill og etikk i sosialfaglig arbeid. Gyldendal akademisk. Oslo. 2004. 

32. Brudal LF. Positiv psykologi: empati, flyt, kvinne og mann, humor. Fagbokforlaget. Bergen. 2006.

33. Nerdrum P. Training of empathic communication for helping professionals. Høgskolen i Oslo; Oslo. 2000.

34. Skårderud F. Mentalisering – et nytt teoretisk og terapeutisk begrep. Tidsskrift for norsk legeforening. 2008;9:1066–9.

35. Wiben Jensen T. Kognition og konstruktion: to tendenser i humaniora og den offentlige debat. Samfundslitteratur. Fredriksberg. Danmark 2011. 330 s. p.

36. Røsjø B. Nevronene som gjenkjenner andres følelser. Forskningsbloggen. 2010. http://forskningsbloggen.brmedia.no/#post23

37. Gallese V. Neuroscience and phenomenology. Phenomenology & Mind. 2011;1:33–48.

38. Zahavi D. Simulation, projection and empathy. Conscious Cogn Journal. 2008;17:514-–22.

39. Zahavi D. Empathy, Embodiment and Interpersonal Understanding: From Lipps to Schutz. Inquiry. 2010;53:285–306.

40. Zahavi D. Fænomenologi. Roskilde Universitetsforlag. Fredriksberg. Danmark. 2003.

41. Zahavi D. Subjectivity and selfhood: investigating the first – person perspective. MIT Press. Cambridge. Massachussets 2005.

42. Stein E. On the problem of empathy. 2 ed. Haag. Martinus Nijhoff. 1970.

43. Hviid Jacobsen M, Kristiansen S. Hverdagslivet: Sociologier om det upåagtede. Hans Reitzel. København. 2005. 

44. Martinsen K, Eriksson K. Å se og å innse om ulike former for evidens. Akribe. Oslo. 2009. 

45. Martinsen K, Kjær TA. Løgstrup og sykepleien. Akribe. Oslo 2012. 

46. Heidenreich KS. Empati i lege-pasient-forholdet – teknikk eller etikk? Tidsskrift for norsk legeforening. 2001;12:1507–11.

47. Christiansen B. Den gode, profesjonelle samtalen – hvordan lærer sykepleierstudenter av og med hverandre? Norsk pedagogisk tidsskrift. 2006;1:17–28.