Pasient grodde fast i madrassen

Østlandssendingen meldte lørdag den 25. oktober 2010 at en kvinne har blitt lagt inn på Akershus universitetssykehus med så store liggesår at det måtte operasjon til for å frigjøre kroppen hennes fra madrassen.

«Kvinnen som ble lagt inn på Ahus har i dagens system all rett til å nekte å ta imot behandling til tross for store konsekvenser. Pasienter og mennesker kan forgå hvis de ønsker det uten at helsevesenet griper inn, men det går selvfølgelig en grense», sier fylkeslege i Oslo og Akershus, Petter Schou. «Hvor går denne grensen», spør NRK: «Det handler om hvorvidt du er fullt informert om hva du gjør, det går på om du er i stand til å vite hva som skjer, altså om du er samtykkekompetent», sier Schou. «Og Ahus har vurdert kvinnen til å være samtykkekompetent»?, spør NRK videre: «Eksperter hos oss som har meget god erfaring i å vurdere om pasienter kan samtykke, har vurdert at hun har det vi kaller samtykkekompetanse», sier medisinsk fagansvarlig ved Akershus universitetssykehus, Bjørn Magne Eggen.» 

Lå i to måneder uten stell

Dette referatet fra Østlandssendingen NRK for et år siden gjaldt en sak fra et sykehjem på Østlandet, der en sykehjemspasient lå i to måneder uten stell. Hun hadde nektet grunnleggende pleie og fikk dermed store liggesår med komplikasjoner som hun senere døde av på Akershus universitetssykehus. To psykiatere hadde i denne saken vurdert henne til å være samtykkekompetent. Et viktig spørsmål er om dette virkelig var riktig. En kan stille spørsmålet om en person virkelig er samtykkekompetent når vedkommende ønsker å forkomme i sin egen seng. Men er personen i stand til å ta til seg og bearbeide informasjon, og i tillegg har innsikt i konsekvensene av sine valg, kan det likevel være problematisk å betvile pasientens innsikt og beslutningsevne.

På spesielle vilkår

Hvis en pasient ikke er kompetent til å samtykke og motsetter seg helsehjelp, er det bare på spesielle vilkår at en pasient kan motta sykepleie. Et slikt vilkår for bruk av tvang overfor pasienter i somatiske helsetjenester er at alle tillitsskapende tiltak er prøvd og at det er fare for pasientens liv og helse hvis pleie eller annen helsehjelp ikke gis (Lov om pasientrettigheter § 4A).

Er beslutningskompetent

Hvis vi går ut fra at denne pasienten var beslutningskompetent, så har pasienten rett til å motsette seg behandling og pleie (det finnes noen juridiske spissfindigheter ift. helsepersonelloven og helsepersonells hjelpeplikt, men det vil jeg ikke komme inn på her).

Skal helsevesenet tillate en sykehjemspasient å forkomme innenfor husets fire vegger? Skal en institusjon som har som sin fremste oppgave å yte god sykepleie til beboerne tillate at omsorgssvikt skal skje?

Man kan tenke seg den belastning noe slikt medfører for det involverte helsepersonell og antakelig også andre beboere. Noen har hevdet i diskusjonen om denne saken at denne pasienten/beboeren ikke burde fått lov til å oppta en offentlig institusjonsplass når hun på en slik måte ønsker å forsømme seg selv. Da kan hun like godt ligge hjemme hos seg selv. Dette kan imidlertid framstå som en vel kyniskinnstilling. Problemet med da å skrive henne ut til hjemmet, vil selvsagt være at man overlater et stort problem til den kommunale hjemmetjenesten, som kanskje i enda mindre grad har mulighet til å ta omsorg og observasjonsansvar for kvinnen. Var det som ble gjort i denne saken i det hele tatt riktig?

Til refleksjon:

Les igjennom presseoppslagene i saken og diskuter påstandene om samtykkekompetanse. Innebærer samtykkekompetanse en tillatelse til pasienter skal få nekte stell og pleie?

Er det et alternativ at de da skal måtte skrive seg ut fra institusjonell omsorg?

Er den belastning slike situasjoner skaper for helsepersonell og andre beboere et argument mot kvinnens rett til pleie og behandlingsnekt?

Send din mening på epost til interaktivt@sykepleien.no, eller skriv til Sykepleien, boks 456 Sentrum, 0104 Oslo. Reaksjoner fra leserne trykkes i neste nummer.