Fra pasientens perspektiv

Sist sommer opplevde jeg for første gang å være pasient i sykehus i forbindelse med en liten operasjon i narkose.

Jeg møtte fastende opp til avtalt tid på poliklinikken klokka 09.00. Her ble jeg møtt av en vennlig sykepleier. Det ble tatt opp journal, og alle viktige opplysninger ble registrert på data. Jeg ga beskjed om at jeg ønsket å bli oppringt så snart resultatet av operasjonen forelå, og dette ble notert.  Deretter ble jeg bedt om å melde meg i avdelingen, hvor jeg traff nok en hyggelig sykepleier som spurte om de samme opplysningene som den forrige. Jeg fikk også beskjed om å skynde meg inn på rommet, fordi de hadde ringt etter meg fra operasjonsstua.

Lydig pasient

Som lydig pasient kledde jeg derfor raskt av meg, og la meg i senga ikledd lyseblå sykehusskjorte. Og der lå jeg så, uten at noe skjedde. Det var to andre damer på rommet. Et TV-apparat durte i vei hele formiddagen. Det ble blant annet gjensyn med "Dynastiet".

Klokka 12.00 ringte jeg på for å høre om jeg ikke snart skulle opereres. Sykepleieren som kom inn visste ikke noe, men skulle undersøke nærmere.  Klokka 14.00 kom en ny sykepleier og forklarte at de var blitt forsinket. I og med at jeg hadde fastet så lenge, skulle jeg få intravenøs væsketilførsel. Klokka ble 15.00 før jeg ble kjørt opp. Der jeg lå i senga, tenkte jeg at alle som jobber i sykehuset burde oppleve å ta pasientens perspektiv. Verden blir så annerledes når det er du som ligger der. Korridorene, sykerommene og heisen virker helt annerledes når det er en selv som ligger i senga og ser opp i taket. Jeg var litt engstelig og gruet meg, og ønsket at alt kunne være overstått. Samtidig følte jeg meg frisk, og spøkte med sykepleieren som trillet den tunge senga om at jeg kunne hjelpe henne.

Jeg ble tatt imot av hyggelige sykepleiere på operasjonsstua, og en lege iført munnbind hilste på og forklarte at han skulle operere. Så husker jeg ikke mer før jeg våknet opp på intensiv, og kunne utskrives samme kveld.

Vente på svar

Tre uker senere skulle resultatene foreligge.  Jeg ringe derfor og fikk beskjed av en vennlig sykepleier om at, jo da, svarene fra operasjonen var kommet for flere dager siden, men hun kunne ikke informere meg, og her stod så mye at jeg måtte vente til legen som hadde operert hadde tid til å snakke med meg. Jeg ringe tilbake samme ettermiddag, men heller ikke nå var legen ledig. Neste dag ringte jeg igjen og forklarte at jeg hadde bedt om å få beskjed når resultatene forelå, og at jeg forlangte å få snakke med en eller annen lege, for å få den informasjonen jeg hadde krav på. Operatøren hadde jeg ikke noe forhold til, jeg hadde knapt nok sett han bak munnbindet.

Det var heldigvis ingen alvorlige funn.  Lykkelig over dette, er jeg fullstendig klar over at de fleste pasienter i sykehuset er mye sykere enn meg, og må prioriteres av sykepleiere og leger i en travel hverdag. Mine erfaringer fra sykehuset er dagligdagligdagse og bagatellmessige, og oppleves av hundrevis av pasienter hver eneste dag. Hvordan må det da ikke være for alle de med langvarige sykehusopphold, som har alvorlig sykdom, og sliter med smerter, sorg og angst. Jeg håper inderlig at slike pasienter ble prioritert foran meg den dagen, og at det var årsaken til at jeg måtte vente. Men selv om helsepersonell har opplevd mange pasienter som har vært sykere og verre stilt, må man likevel alltid ta den nåværende pasienten med sine plager og bekymringer på alvor. Alle pasienter har krav på å bli møtt ut fra sine forutsetninger, helt uavhengig av at andre har det vanskeligere eller verre.

Inneffektivt system

En kan forundres over hvor ineffektivt sykehussystemet virker, med de samme opplysninger som tas opp av flere, den uendelige ventingen uten at man informeres, og ikke minst at man ikke får beskjed når resultatene foreligger. Som pasient trer man raskt inn i pasientrollen og det er lett å føle seg fremmedgjort i det store sykehussystemet. Selv om man stort sett blir møtt av hyggelige, velmenende enkeltpersoner. Jeg tenker man skal helst være veldig frisk når man blir pasient, eller i alle fall ha sterke pårørende som kan stå på for en. I det store sykehussystemet blir enkeltindividet og enkeltpasienten lett borte. I systemverdenen er hovedfokus rettet mot produksjon, effektivitet, gjennomstrømning og lønnsomhet.  Hvor har det blitt av etikken og omsorgen for enkeltpasienten?  Samtidig er sykehussystemet menneskeskapt.  Kanskje er det slik at de som utgjør sykehussystemet og sykehusorganisasjonen trenger pasienterfaring for å bli påminnet om dette.

Del av utdannelsen

Det er svært nyttig og lærerikt for helsepersonell og undervisere å ha opplevd pasientens perspektiv. Selv om man aldri helt kan forstå den andre, vil egne erfaringer og lignende opplevelser gjøre det lettere å sette seg inn i hvordan den andre har det. Å ha vært pasient i sykehus burde være en obligatorisk del av utdannelsen til alt personell som har sykehuset som arbeidsplass.

Til refleksjon:

• Har du opplevd å være pasient eller pårørende?
• Hvordan har disse opplevelsene påvirket deg i ditt arbeid som sykepleier?
• Har du noen tanker om hvordan sykehuset som system kan gjøres mer pasientvennlig?
• Hvordan kan sykepleiere bidra til å revitalisere etikken og omsorgen for enkeltpasienten i en travel sykehushverdag?