fbpx Om rommet på sykehus Hopp til hovedinnhold

Berit Støre Brinchmann om mangel på diskresjon Om rommet på sykehus

INFORMASJON: Hele rommet bør ikke få ta del i informasjonen som er ment for den enkelte pasient. Men på sykehus opplever man at alvorlige beskjeder høres av alle. Foto: Colourbox.

Plutselig og uforberedt befant jeg meg som pårørende til en av mine aller nærmeste på sykehus.

I løpet av en kort uke fra sykehusinnleggelsen og til han døde, ble han flyttet mellom ulike avdelinger, ulike rom innen samme avdeling, og mellom ulike sykehus. "Du som jobber med etikk bør skrive noe om mangel på privatliv, personvern og taushetsplikt på sykehuset", sa han til meg i en av våre siste samtaler.

Vi befinner oss i en tresengsstue. Det er så trangt at rommet må ommøbleres når en av pasientene skal til røntgen. Sengeplassene skilles fra hverandre med forheng som kan trekkes for. En kvinnelig medpasient snakker høyt i mobiltelefon det meste av tiden, og ser på såpeopera på tv. Jeg får assosiasjoner til en gammeldags togkupé på natt-toget. Når visitten går, overhører vi at medpasienten ikke ønsker operasjon, og får beskjed av legen at han i så fall vil dø. Legen som informerer oss er flink og empatisk, men han snakker så høyt at alle i rommet kan høre.

 

Full oversikt

Min pårørende er flyttet til et undersøkelsesrom fordi det er fullt i avdelingen. Her har jeg full oversikt over skopene til alle pasienter i avdelingen, med navn og hjerterytme.

Pasienten er flyttet til isolat. Jeg sitter sammen med andre pårørende ute på gangen og får god og grundig informasjon av empatiske leger om både min pårørende og de andre på isolatet.

Vi sitter og gråter på en benk på gangen utenfor en intensivavdeling, mens personalet kjemper for å redde livet til vår aller kjæreste. På veggen er det montert en telefon vi kan ringe i om vi ønsker informasjon eller kontakt med sykepleier eller lege. Ingen tar telefonen, eller de tar telefonen og sier at vi må vente litt, uten at noen kommer. Døren går hele tiden opp og igjen, mens ukjente leger og sykepleiere passerer. Etter to timer slipper jeg inn.

Hvorfor skriver jeg dette?   Han som døde var bygningsingeniør i sitt yrkesaktive liv, og derfor ekstra bevisst og oppmerksom på rom og romforhold. Jeg har som forsker og fagperson vært opptatt av rommet, arkitekturen og estetikken i sykepleien, og sammenhengen mellom sykerommet og etikk (Hall og Brinchmann 2009). Florence Nightingale (1859) vektla rommets og omgivelsenes betydning da hun skrev at "sykepleie innebærer mer enn å dele ut medisiner .... Det betyr å sørge for frisk luft, lys, varme, renslighet, ... mens man hele tiden husker på at pasienten ikke må tappes for krefter", s 18. "...Sykehusene og sykeværelsene representerer en spenning mellom hus en kan bo i og være trygg i, og hus som er mer nyttige og produktive, og der værelsene nesten blir tatt fra en i effektivitet, hastighet og gjennomstrømming" skriver Kari Martinsen (2001, s 168).   

 

Viktigst med god nok plass

Visst er man opptatt av arkitektur og estetikk når nye sykehus bygges. Hvem har ikke besøkt sykehusbygg i Norge eller utlandet, som ruver som katedraler i landskapet, med vakker billedkunst og skulpturer. Slike bygg er godt å komme inn i og være i for både pasienter, personale og pårørende. Men viktigere enn estetikken og kunsten, er at det bygges avdelinger og rom som er hensiktsmessige og funksjonelle, med god nok plass til pasienter, personale, utstyr og pårørende. Jeg har besøkt nyoppførte sykehus med flotte, dyre, ubrukelige designermøbler i foajeen, totalt uegnet som hvileplass for skrøpelige pasienter. Personalet forteller at det fortsatt er for trangt på nyere intensivavdelinger og prematuravdelinger, og at det er mangel på pårørenderom for pårørende i krise.

Sykepleiere og helsepersonell må på banen sammen med arkitekter og økonomer når sykehus og sykehjem skal planlegges og bygges. Romforhold og arkitektur kan bidra til at pasient og pårørende opplever verdig eller uverdig omsorg og behandling. Når det er sagt, har de fleste helsepersonell, sykepleiere og leger store hjerterom, og gjør en fabelaktig og enestående innsats, til tross for mangel på rom og dårlig logistikk, men det er ikke tema denne gang.

 

 

 

Litteratur:

1.Hall EOC, Brinchmann BS. Mothers of preterm infants: Experiences of space, tone and transfer in the neonatal care unit. Journal of Neonatal Nursing 2009; 15: 129 - 136.

2.Martinsen K. Huset, sangen, gråten og skammen. Rom og arkitektur som ivaretaker av menneskets verdighet. I: Wyller T. (red.) Skam. Bergen: Fagbokforlaget, 2001.

3.Nightingale F. Håndbok i sykepleie. Hva det er og ikke er. Oslo: Gyldendal norsk forlag, 1984.