fbpx Nattens vokter | Sykepleien Hopp til hovedinnhold

Ingen har dødd på dagtid. Etasjen har fortsatt 16 pasienter. Nå skal de ligge trygt i sengen.

Det er det ikke alle som gjør.

Nattens vokter

Journalist og fotograf: Renate Karlsmoen

PÅ VAKT: Sykepleier Inger Fossum er klar for nattens oppdrag.

Mens alle andre sover, må de holde seg våkne. Nattevaktene livnærer seg med kaffe og kjærlighet.

Ute er det stappmørkt. Gatelysene henger med hodet, men det gulaktige blikket deres klarer aldri å trenge helt igjennom. En møll surrer under lampa, og de flaksende vingene får lyset til å flakke.På himmelen titter noen få stjerner fram mellom et tynt skydekke. Septemberlufta er rå og kjølig. Alt som høres, er lyden av fjern motorstøy og melodien fra en gammel jazzlåt som siver ut gjennom et åpent vindu. I bakgrunnen sildrer Akerselva forbi.

Det mekaniske klikket fra en lås trenger gjennom natta. Dørene på Bjølsenhjemmet, det som tidligere het Akerselva sykehjem, glir til side.

Sykepleier Inger Fossum står i døråpningen, allerede ferdigskiftet i den blå arbeidsuniformen. Klokka er kvart på ti, og arbeidsdagen – eller arbeidsnatta, om du vil – er snart i gang.

Om nattarbeid
  • Nattarbeid er definert som arbeid mellom kl. 21.00 og kl. 06.00.
  • Som hovedregel, er ikke nattarbeid tillatt med mindre arbeidets art gjør det nødvendig.

Kilde: Arbeidsmiljøloven

PÅ VAKT: Inger og en annen sykepleier deler ansvaret mellom seg.

Det er trangt inne på vaktrommet i sjette etasje. Et par stasjonære PC-er står avskrudd på en hjørnepult, og et infusjonsstativ er parkert langs en trehvit hylle. På gulvet tripper flere føtter på utslitte sandalsåler. Bare rapporten gjenstår, og så er det tid for å dra hjem.

Inger har slått seg ned på den eneste ledige stolen i rommet. Brillene hviler på nesetippen der hun sitter lett foroverbøyd.

– Natt til fjortende, mumler hun ned i bordet, og risser inn datoen i hjørnet på et ark.

De andre blåkledde gir raskt kveldens oppdateringer:

En pasient har falt inne på rommet, en annen har kastet et glass saft på en ansatt. Endringer i medisindoser har blitt gjort, men endringer har også skjedd i noens avføring. Det har vært lekkasje i et kateter – bare noen dråper, riktignok.

Pennen til Inger farer raskt over det hvite papiret for å få med alle detaljene, om det er noen som trenger ekstra tilsyn. Hun noterer nøye ned hvem som befinner seg på huset i tilfelle noe skulle skje.

Ingen har dødd i løpet av dagen. Etasjen har fortsatt seksten pasienter, som nå skal ligge trygt i sengene sine.

Det er det ikke alle som gjør.

Raslingen fra et nøkkelknippe gir gjenlyd i trappeoppgangen. Stegene er raske, men påpasselige. Inger er på vei til medisinrommet for å dosere ut beroligende tabletter.

Som én av to nattsykepleiere i hele bygget, er hun ansvarlig for å gi ut nødvendige medisiner til halvparten av de 128 beboerne. Det er én hjelpepleier på vakt i hver etasje, men de har ikke tillatelse til å dele ut slike legemidler.

Inger legger kortet sitt mot låsen, og taster inn nøkkelkoden. Låsmekanismen piper. Boksen endrer farge fra rød til grønn. Bestemt dytter hun opp døra.

De hvite veggene er så vidt synlige mellom radene av medisinesker. En kartong med engangshansker står på en overfylt hylle. Det knirker i gummi idet Inger drar et par ut fra esken, og elegant trekker dem over hendene.

Hun låser opp et medisinskap, og tar ut en firkantet pakning med blå kant. Knitringen fra tablettfilm resonnerer mellom veggene. Inger knekker en Sobril-tablett i to, og slipper den oppi i et lite plastbeger.

Før hun går ut døra, signerer hun for medisinene i en rød perm.

Nå skal pasienten endelig få ro.

De raske skrittene gir gjenlyd i korridoren. Rett fram, venstre og så rett fram igjen. Flere av dørene står på gløtt, men på innsiden av dørsprekkene er alt sort. Noen dype snork høres fra mørket. I rommet ved siden av durer et surstoffapparat jevnt. Det står en død orkidé oppå en kommode.

Inger skal inn på rommet rett over gangen. Det henger et skilt til venstre for døra. Navnet Margrethe står skrevet i kursiv maskinskrift, og under er det tegnet en liten blomst.

Døra er låst etter pasientens eget ønske. Inger fikler med nøkkelknippet, men døra rikker seg ikke.

– Men! utbryter hun, og trekker håndtaket mot seg.

Etter et par sekunders kamp glir døra opp. Bak den kommer konturene av et mørkt rom til syne. Man kan så vidt skimte senga som står inntil veggen, og skikkelsen som ligger oppi den.

– Det er noe galt med låsen, sier Margrethe med hes stemme.

– Ja, det er rart, undrer Inger.

Det romsteres i sengetøy.

– Jeg har med tabletten din, fortsetter hun.

Mer romstering i sengetøy.

– Er du spent på valget, da? spør Inger i et forsøk på å få pasienten til å tenke på noe annet. I nattetimene er det enklere å bli tynget ned av tunge tanker.

– Jeg orker ikke at vi skal ha Erna i tolv år! rekker Margrethe så vidt å si, før hun blir avbrutt av en hostekule. – Bælfeit er hu, òg.

Inger sukker.

– Sånt kan man ikke si.

– Det er jo sant, da.

Mange av pasientene blir mer snakkesalige på kvelden. Det er også da personalet ofte har tid til å sette seg ned og snakke med dem.

Margrethe er ikke noe unntak. Skravla går, om alt og ingenting. Om den første tiden på sykehjem, og hvor hun håper å bli flyttet etter hvert. Førstnevnte beskriver hun underveis som «et reint helvete». Da hun først fikk plass på Bjølsenhjemmet, var det på skjermet avdeling.

­– Han ene var gæren, og dreiv og tok ut tenna hele tida! nesten roper hun oppildnet.

Ikke lenge etterpå er flammen som blåst ut. Kanskje er det tablettene som begynner å virke, eller søvnen som endelig er på vei.

– Håper du får sove litt nå, da, sier Inger rolig og beveger seg mot døra.

Hun kommer ikke særlig langt.

MEDISINDOSERING: Inger må innom medisinrommet flere ganger i løpet av natten.

De raske skrittene gir gjenlyd i korridoren. Rett fram, venstre og så rett fram igjen. Flere av dørene står på gløtt, men på innsiden av dørsprekkene er alt sort. Noen dype snork høres fra mørket. I rommet ved siden av durer et surstoffapparat jevnt. Det står en død orkidé oppå en kommode.

Inger skal inn på rommet rett over gangen. Det henger et skilt til venstre for døra. Navnet Margrethe står skrevet i kursiv maskinskrift, og under er det tegnet en liten blomst.

Døra er låst etter pasientens eget ønske. Inger fikler med nøkkelknippet, men døra rikker seg ikke.

– Men! utbryter hun, og trekker håndtaket mot seg.

Etter et par sekunders kamp glir døra opp. Bak den kommer konturene av et mørkt rom til syne. Man kan så vidt skimte senga som står inntil veggen, og skikkelsen som ligger oppi den.

– Det er noe galt med låsen, sier Margrethe med hes stemme.

– Ja, det er rart, undrer Inger.

Det romsteres i sengetøy.

– Jeg har med tabletten din, fortsetter hun.

Mer romstering i sengetøy.

– Er du spent på valget, da? spør Inger i et forsøk på å få pasienten til å tenke på noe annet. I nattetimene er det enklere å bli tynget ned av tunge tanker.

– Jeg orker ikke at vi skal ha Erna i tolv år! rekker Margrethe så vidt å si, før hun blir avbrutt av en hostekule. – Bælfeit er hu, òg.

Inger sukker.

– Sånt kan man ikke si.

– Det er jo sant, da.

Mange av pasientene blir mer snakkesalige på kvelden. Det er også da personalet ofte har tid til å sette seg ned og snakke med dem.

Margrethe er ikke noe unntak. Skravla går, om alt og ingenting. Om den første tiden på sykehjem, og hvor hun håper å bli flyttet etter hvert. Førstnevnte beskriver hun underveis som «et reint helvete». Da hun først fikk plass på Bjølsenhjemmet, var det på skjermet avdeling.

­– Han ene var gæren, og dreiv og tok ut tenna hele tida! nesten roper hun oppildnet.

Ikke lenge etterpå er flammen som blåst ut. Kanskje er det tablettene som begynner å virke, eller søvnen som endelig er på vei.

– Håper du får sove litt nå, da, sier Inger rolig og beveger seg mot døra.

Hun kommer ikke særlig langt.

TUNG TID: Noen pasienter opplever at angsten blir verre om kvelden. 

Noen høylytte hulk kommer fra under sengetøyet. Distraksjonene hjalp ikke allikevel. Det er gjerne på kvelden at følelsene kommer, og nå tar de overhånd.

– Jeg har begynt å glemme han, snufser den gamle damen.

Stemmen skjelver. Ektemannen døde for kort tid siden. Nå er det bare henne igjen.

– Det er lov å gråte, ha det vondt og savne, sier Inger lavmælt.

Hun beveger seg mot sengekanten.

Etter noen minutter stilner gråten, og pustingen blir jevn. Margrethe har sovnet.

Inger lukker forsiktig døra igjen etter seg. Hun sukker, trekker lufta dypt ned i lungene.

– Nå har jeg lyst på litt kaffe.

På vei tilbake til vaktrommet klinger det i vakttelefonen. Inger plukker den sorte duppeditten opp fra lomma, og løfter den til øret.

– Hallo, det er Inger? sier hun spørrende, og hever et øyenbryn.

– Jeg skal komme opp, bare vent litt, du!

Det har oppstått en situasjon i etasjen over, og hjelpepleieren trenger bistand. Inger tar trappen opp, og manøvrerer seg raskt fram til den aktuelle situasjonen.

– Jeg skal ikke ha den tabletten! utbryter en dame.

Stemmen bærer gjennom de mørklagte korridorene, såpass høyt at hun risikerer å vekke de andre pasientene.

Inger forsøker rolig å forklare hvordan tabletten virker, men damen avbryter henne.

– Den funker ikke! Jeg har vondt i knærne, jeg har artrose. Hjernen min er det ikke noe galt med!

Sammen med hjelpepleieren får Inger roet ned pasienten. Hun får en annen smertestillende tablett i stedet. Situasjonen er avverget, og korridorene er igjen stille.

– Da kan vi ta en kaffetår, konstaterer Inger.

Denne gangen med optimisme i stemmen.

– Det er ofte en del løping fram til ett-totida, forklarer Inger, mens hun heller svart kaffe i en kopp med flamingomotiv. Hun står inne på vaktrommet med en ryggsekk slengt over skulderen, og har nettopp gått en runde for å se til at alt er som det skal.

Med kaffekoppen i hånda går hun deretter inn på en av stuene.

I sofaen sitter en liten kvinne med beina krøllet oppunder seg i sofaen. Ørepropper, av den gamle typen, er festet i ørene hennes. De hvite ledningene smyger seg ned langs den blå arbeidsuniformen.

Når Inger kommer inn i rommet, plukker hun ut den ene proppen.

– Har det gått greit? spør Inger og setter fra seg kaffekoppen. Den treffer bordplaten med et svakt dunk.

Hjelpepleieren nikker.

– Ja, de sover.

– Det er bra!

Nå som pasientene har roet seg, er det mulig å ta et lite pust i bakken.

Det tråkler i metallbiter idet Inger åpner glidelåsen på ryggsekken sin. Ut av sekken tar hun en plastboks med tomater og en ferdigpakket salat. Hun finner også fram en rosa vannflaske med Mummitrollet-motiv.

– Jeg begynner å bli sulten, jeg, konstaterer Inger.

Plastikken knitrer mens hun river av lokket på salaten. Lukten av rømmedressing erstatter den karakteristiske odøren av fabrikkvaskede laken og rynkete hud.

VÅKENATT: Kaffekoppen er fast inventar på vaktrommet. 

Tikkingen fra klokka som henger på veggen, kutter gjennom stillheten som en sløv kniv. Ventilasjonssystemet durer ensformig i bakgrunnen.

– Skal jeg sette på TV-en litt? sier Inger og reiser seg fra stolen hun hittil har vært nedsunket i.

Hun venter ikke på noe svar, tusler bare bort til den livløse TV-en. På-knappen sitter på venstresiden av apparatet, og hun trykker den inn. Skjermen vekkes straks til live. Det blålige lyset legger seg som et filter over stueveggene. Støyen fra en jublende folkemasse spraker ut av høyttalerne. Det er valgnatt, men sendingen er øyeblikkelig over. En fornøyd Jonas Gahr Støre blir erstattet av et drama fra andre verdenskrig.

Inger svitsjer utålmodig mellom kanalene. Bruddene i TV-sendingen reflekteres i brilleglassene hennes.

– Det er så kjedelig med Two and a Half Men, sukker hun.

Hun avslutter letingen med en episode av CSI. For å være på den sikre siden skrur hun ned lydstyrken til laveste volum.

– Man behøver jo ikke å vekke de som sover.

Inger setter seg tilbake i lenestolen, og dytter brillene lenger opp på nesa.

Nattarbeid kan gi økt risiko for
  • søvnproblemer
  • hjerte/kar-sykdom
  • diabetes
  • spontanabort
  • kreft
  • depresjon
  • å gjøre feil i arbeidet

Kilde: Arbeidsforskningsinstituttet ved OsloMet

Urviserne på veggen viser to. Det er tid for nattens andre runde med medisiner.

Inger er borte i ti minutter, før hun kommer tilbake på stua med flamingokoppen i hånda. Hun har vært innom personalrommet på veien, og fylt den opp med varm kaffe.

Det blir mye kaffedrikking for å holde seg våken.

Om natten er kroppen innstilt på søvn. Mange nattarbeidere opplever det som vanskelig å omstille seg og å få nok søvn mellom vaktene. Nattarbeid er også forbundet med en rekke negative helseeffekter.

– For meg har ikke det vært et problem, sier Inger og tar en slurk av kaffen.

Hun har jobbet natt i tre og et halvt år, og trives godt med det. Turnusen hun har nå tilsvarer i overkant av 60 prosents arbeid. Da arbeider hun natt i syv av elleve dager, for deretter å ha fri i ni dager.

– Nattarbeid gir meg sånn sett mer fritid, sier hun.

SNUR DØGNET: Nattarbeid passer ikke for alle, men Inger trives godt.

Tikk, takk. Tikk, takk.

Den butte lyden fra urviserne slår mellom veggene. Det er som om sanda i timeglasset har blitt til sement. I disse timene regjerer stillheten.

– Det er lenge siden jeg har opplevd at det er så rolig, men man får bare nyte at det ikke er full rulle.

Inger løfter blikket fra iPad-en hun har i fanget. Den siste halvtimen har hun brukt på å lese gjennom rapporter, og å oppdatere seg på pasientenes behov.

– Natta blir lengre når det er rolig, fastslår hun.

Hjelpepleieren i etasjen under trenger hjelp til å skifte på en pasient.

Inger nynner, mens hun rusler ned trappene. Melodien bærer gjennom trappeoppgangen, akkompagnert av et klirrende nøkkelknippe. Hengslene på døra hyler idet hun dytter den opp. Hjelpepleieren venter i gangen, og de slår følge inn til pasienten.

– Hei, er du våken? sier Inger, idet hun tråkker over dørkarmen. – Vi skal bare skifte, og så skal du få legge deg igjen.

Det rasler i plastposer, bare avbrutt av noen smertelige stønn fra pasienten.

– Det er et helvete, klager pasienten. Stemmen er en svak nøling.

Flere plastlyder.

– Sånn! Ligger du godt nå? spør Inger.

De retter på puta til pasienten før de går ut igjen.

Stillheten på stua blir brutt idet det klinger i jobbtelefonen. Inger drar den raskt opp fra lomma, og trykker på en av tastene for å svare. Hun løfter den mot øret, tipper lett på hodet.

– Jeg skal komme med morgenmedisinen, jeg, sier hun muntert.

Noen av pasientene har våknet, og er klare for dagens første pillecocktail.

Etter at medisinene er dosert, og en runde på huset er gått, setter Inger seg inne på personalrommet – denne gangen foran datamaskinen.

DIGITALISERT: Selv nattarbeidet må ofte gjøres på datamaskinen.

Nå skal rapporten skrives, og journaler oppdateres. Fingrene farer over det klumpete tastaturet.

Det er ikke lenge før nattevakta kan forlate posten sin.

Utenfor begynner det å lysne. Himmelen har gått fra kullsvart til lyseblå. Over Akerselva hviler fortsatt et tynt tåkelokk. Morgenlufta er rå og kald, der den siver inn gjennom en glippe i terrassedøra.

Noen av tidligvaktene har allerede kommet på jobb. Personalrommet har blitt fylt med blåkledde skikkelser, som venter på at Inger skal komme med nattens oppdateringer.

– Det har stort sett vært veldig rolig, innleder Inger, før hun fortsetter med detaljer. Om blodsukkersvingninger og dødsangst, saftkasting og søvnvansker.

En eim av sur kaffe sprer seg i rommet idet en sykepleier griper om kaffekanna som står på bordet, og tar den med på kjøkkenet for en vask og litt påfyll.

­– Men da får dere ha god vakt, sier Inger og reiser seg fra kontorstolen.

Hun kaster på seg ryggsekken, og tar med kaffekoppen på kjøkkenet. I døråpningen går hun nesten på en av tidligvaktene.

– Sov godt! smiler den blåkledde til Inger.

For nå er det hjem til senga og søvnen.

MORGENSTUND: Når sola står opp, nærmer arbeidsdagen til Inger seg slutten. 

Navn på pasienter er endret og anonymisert av personvernhensyn.

LES OGSÅ:
Annonse
Annonse