Et palass for folkehelsa

Med inndeling i 4 epoker, bildemateriale og intervjuer har Oddrun Midtbø gjort et formidabelt arbeid i å beskrive «Norges sykehistorie». Nærheten til stoffet har hun også via sin far, som fikk jobb på Harastølen som 26-åring. 

Bokas første del handler om pasientene med tuberkulose Norge hadde 100 sykehus/sykehjem for tuberkuløse i 1930. Først i 1944 ble det utviklet antibiotika mot tuberkulose.

Den første epoken varte fra 1902-1958. Vi er midt i den teknologiske utviklingen, levealderen har økt med 10 år mellom 1860-1944, men tæring, eller tuberkulose som det het, herjet (1895-1955).

Sykepleierne hadde viktige oppgaver, ikke minst beskrevet av Kaare Årdal fra Selje, som bare var 17 år da han kom til sanatoriet «Eg har berre gode minna frå opphalda mine i Luster», sier Kaare, som har mange bilder han gjerne deler fra oppholdene sine. Her får man også kunnskap om behandlingsmetoder som brenning, blåsing og kuring. Det fantes ikke apparater for automatisk måling av blodtrykk og puls «Alt var manuelt, men eg gløymer aldri den tryggleiken det gav, det å halde nokon i handa», skriver han om sykesøster Eli. På den tiden var det utveksling av søsterelever mellom sanatoriet i Luster og Rikshospitalet.

I boka forteller han videre at han ble utsatt for blåsing (insufflasjon, en kontrollert form for pneumothorax) ukentlig i 1,5 år. Han fikk en eksperimentell medisin og holdt på å drukne i sitt eget blod, og fikk etter hvert ansvar som leder for pasientlaget. Det er hans fotografi som viser ungdom som slanger seg i gresset. 

En dag han var på tur, traff han Kirsti, overlege Lund-Johansens lille datter. Hun beskrev oppveksten som himmelriket, med dukkestue i hagen. Hun var dessuten glad i å spionere, og denne dagen traff Kaare henne da hun snakket om et par som kom ut av skogen «De er gifte, men ikkje med kvarandre».

Datidens korona, tuberkulosen, sto for 12 % av dødsfallene i Norge. Praktbygget på 5000 kvm tronet over Sognefjorden. Rommene hadde vask og radio, flere hadde wc. Det ble arrangert revy og kor, tennis og turer, stedet var selvforsynt, hadde bakeri og postkontor, utenfor blomstret epletrær og kirsebærblomst, og inne blomstret kjærligheten forteller forfatteren.

 Prislappen på herligheten var 770 000, altså over 60 millioner i dagens kronekurs. Harastølen skulle huse 15 000 pasienter og var hovedverket til den bergenske stjernearkitekten Adolph Fischer (1844-1925). Institusjonen, som het Luster sanatorium fra 1918, lå under Bergen kommune. 

De første sykepleierne kom fra praksis hos Røde Kors, senere Betaniasøstre. Sykepleieryrket ble beskrevet som et kall. Røntgensøster Avarda Olsen (1898-1994) mottok kongens fortjenestemedalje etter at hun pensjonerte seg, og sykepleier Nida Konstanse Taule fikk god omtale i avisen. Sykepleierne var sett på som engler som «valde vekk eigen familie».

Opplysningsbrosjyrene fra 1940 handler ikke om antibac, men absolutt om håndhygiene. «Spytt ikke på gata» står det på bilder av skilt i boka, noe som minner meg om en reise i India 50 år senere, der det samme skiltet kunne ses, ikke på gata, men i sykehuskorridorene. Det sier også noe om hvor tidig ute sanatoriet var med hygiene. 

Et bilde viser en pleier som leser ukebladet Hjemmet, rommet til den ansatte er hjemmekoselig. Et annet bilde viser tobakksdyrking, som hadde sin storhetstid på slutten av 1800-tallet fram til omtrent 1930. Her vokste fyrbøterens datter opp i fyrbøterbrakka med sine søsken «Ingen unger har vel hatt finare barndom enn me på Sanatoriet, bortsett frå litt sjukdom, da», skriver hun og deretter følger flere sider om dagligliv og fest, behandlingsmetoder og barnelatter. Men, behandlingsmetodene var ikke ene og alene sunn kost og soving utendørs. Mange smertefulle behandlinger beskrives også i boka.

Trass i kino og hotellstandard kunne ikke Harastølen fjerne skammen, skammen ved å ha hatt den fryktede sykdommen, eller skammen ved å ha vært psykiatrisk pasient i den andre epoken. Taushetsplikten gjelder ifølge forvaltningsloven i 60 år etter avsluttet arbeidsforhold, i 100 år i barnevernssaker og personvernet for journaler gjelder i 100år. For helsepersonell er det en hel rekke paragrafer som omhandler taushetsplikten. Forfatteren undrer seg over om det er riktig å gjemme bort de syke fra offentligheten, nok en gang. Hun greier kunststykket å formidle historiene med varme og respekt, både til de tuberkulosesyke og de psykiatriske pasientene som kom senere.

 «… gjennom arbeid med boka har eg, i tillegg til å møta stengde dører, støytt på ulike etiske dilemma som rollekonfliktar og personvern. Kva seier lovverket om å bruka portrett eg tok av pasientane den gongen eg sjølv hadde hvit frakk på?». 

Hun har kjøpt seg sitt første speilreflekskamera, men undrer seg nå over hva hun kan bruke av bilder. Forfatteren kan tegne. Er det løsningen? Den yngste pasienten er 14 år i 1947. Hun får fortelle sin historie i tegneserieform. Det er en vond historie om ensomhet, om å være utstøtt, og om å være et barn som observerer kistene med de døde ofrene for tuberkulose bli fraktet ned med taubanen. Den nå over 70 år gamle historien skal formidles anonymt, det må forfatteren love. Det er altså viktig for den tidligere tuberkulosepasienten at navnet hennes ikke knyttes til den vonde sykdomstiden. 

En av pasientene het Olav Nygard (1884-1924) og skulle bli en av landets fremste diktere. Han døde av tuberkulose, men da han levde på Luster sendte vennen Arne Garborg ham et brev der han kalte diktsamlingen «Ved vebande» (ved det hellige) fra 1923, utgitt året før han døde, et mesterverk. Han forteller selv i brevs form om oppholdet (s.58).

I 1958 reiste de siste tuberkuløse fra Harastølen og en ny gruppe flyttet inn. Båtlaster med pasienter ble fraktet inn fjorden i 1959, noen med arr etter lobotomi.140 voksne menn ble flyttet fra Rosenbergs asyl i Bergen. De ble kalt «galningene», de som ankom. Men Olav, som var en ung gutt på den tiden, husker det annerledes «De såg berre fredelige ut. Fredelige og gamle. Ikkje galne.» De hadde arbeidsoppgaver og det ble dannet vennskap. 

Dilemmaet mellom taushetsbelagte opplysninger og trangen til å dele forfølger Oddrun Midtbø gjennom hele boken, men plutselig får både pleier og pasienter ansikt da den tegneføre forfatteren lar leseren bli litt kjent med Steinar, Arne, «Tulli, med flere. De er ikke usynliggjort, men trer fram med en varm strek.

I 1992-94 er Harastølen asylmottak. De 100 første krigsflyktningene som kom høsten 1992 var menn i alderen 14 til 50 år fra Bosnia-Hertzegovina. «Noen sa de heller ville dø i Sarajevo, enn å leve på Harastølen», sier Oddrun Midtbø i et intervju på Zoom. Bygget skulle så forvitre og bli brukt som filmkulisse for «Villmark 2». Senere ble Harastølen solgt for en krone. 

Historien om den hvite palasslignende bygningen er fremdeles ikke slutt. «Galehus blir eventyrhotell», skriver Hotellmagasinet i 2024.

«Harastølen – Heimen for dei utstøytte» ble i april 2024 utnevn til vinner av indieprisen for sakprosa 2023. I begrunnelsen står det en «levende bok med god bruk av sakprosaiske, så vel som skjønnlitterære, virkemidler om det spesielle livet blant ansatte og pasienter fra innsiden av institusjonen boken henter tittel fra.»