Du kan bli en bedre sykepleier av å dele erfaringer

Forfatterne viser gjennomgående hvordan kunnskap fra forskning og kunnskap fra praksis bindes sammen gjennom praksisfortellinger og refleksjoner over praksisfortellingene. 

Her vektlegges personsentrert sykepleie, og forfatterne omtaler narrativ omsorg og livshistorieintervjuer. Narrativ omsorg innebærer å anerkjenne at menneskers erfaringer ikke bare er det som huskes og uttrykkes språklig, men at erfaringer også lagres og uttrykkes gjennom kroppene våre.

Kapittelet «Om Marianne, puslespill og sykepleie» vil være av stor interesse for de som jobber i demensomsorgen. I fortellingen om Marianne får vi først et innblikk i hennes livshistorie før demensdiagnosen presenteres. Helhetsvurderingen av Marianne får stor betydning for sykepleien hun mottar og tilpasningene som gjøres. Den narrative omsorgen står frem som like viktig som kliniske vurderings- og beslutningsprosesser.

I del 2 i boken finner vi en samling læringsressurser i form av praksisfortellinger fra ulike arbeidsområder og situasjoner. Som lesere får vi ta del i hvordan sykepleiere kombinerer ulike kunnskapsformer, kliniske vurderinger og personsentrerte tilnærminger i sitt arbeid. Her er praksisfortellinger fra sykepleiere som arbeider i omsorgsbolig, sykehjem, intensivavdeling, nyfødtintensivavdeling, psykisk helsevern med søkelys på samiske pasienter – og fra helsesykepleietjenestens møte med flerkulturell ungdom. 

Praksisfortellingene viser tydelig kompleksiteten i sykepleiefaglige arbeids- og tenkemåter innen ulike fagfelt. Jeg vil særlig holde frem fortellingene fra psykisk helsevern om samiske Aino og fra helsesykepleietjenesten om Fatima med foreldre fra Eritrea. Disse praksisfortellingene vektlegger behovet for kultursensitiv tilnærming for å kunne utøve personsentrert sykepleie. I et flerkulturelt samfunn vil kultursensitiv tilnærming være avgjørende for å tilpasse sykepleietjenester til en heterogen befolkning. Disse to fortellingene vil derfor ha stor overføringsverdi til alle fagfelt. 

Jeg savner litt mer informasjon om hvordan man anonymiserer pasienten i en praksisfortelling som skal publiseres. Forfatterne bruker fiktive navn på pasienter og utelater stedet hvor fortellingene er hentet fra, men er det tilstrekkelig for å anonymisere pasientene?

Målgruppen for boken vil være både bachelorstudenter i sykepleie og erfarne sykepleiere som ønsker kunnskap om personsentrert sykepleie, narrativ omsorg og praksisfortellinger. 

Professorene Marit Kirkevold og Kristin Heggen er fagredaktører for boken. De er også forfattere av flere av kapitlene. Begge har lang erfaring med helseforskning, undervisning og veiledning av studenter. De øvrige kapittelforfatterne er erfarne profesjonsutøvere og forskere. Alle forfatterne har høyere akademisk utdanning. Utenom en av forfatterne har alle sykepleierutdanning. Det medvirker til å gjøre boken praksisnær og aktuell både for sykepleierstudenter, utøvende sykepleiere og sykepleiere som ønsker å skrive praksisfortellinger.