Se mennesket bak diagnosen

Forfatteren hadde en trygg og god oppvekst med to eldre søsken og to foreldre. I løpet av oppveksten så de en søster og datter som havnet mer og mer i sin egen verden. Hun hadde hørselshallusinasjoner med den konstante, truende stemmen til Max, som truet med å drepe mamma hvis hun ikke selvskadet seg som han befalte. Og hun hadde synshallusinasjoner med kravlende biller og fluer. I tillegg kom den skremmende destruktiviteten som gjorde henne konstant livredd. Følelsen gjorde henne utagerende, vanskelig å kommunisere med, vanskelig å sette en diagnose på.

Det er krevende å lese denne boken. Det gjør nærmest fysisk vondt å lese om alle episodene med alvorlig selvskading, fortvilelsen og avmakten man kjenner på som leser, fordi hun ifølge sine egne erfaringer ofte verken ble forstått, hørt eller sett.

Dessverre er det fremdeles slik i psykisk helsevern at beltelegging er en løsning man tyr til når noen er i fare for å skade seg selv eller andre, og noen ganger er det også nødvendig. Men 200 ganger på 13–14 år, mange av dem ikke bare i timer, men også i dagesvis? Det virker som et overgrep. Marie Næss beskriver i detalj hvordan hun har opplevd disse belteleggingene. Maktesløs blir hun holdt nede ved at store menn legger seg over henne så hun nesten ikke får puste, legger seg på armer og bein. Noen ganger blir hun også avkledd, eller klær rives av i kampen som pågår. Og fordi hun er livredd, gjør hun motstand. Til radioprogrammet Ekko på NRK P2 har hun fortalt at hun har opplevd at bukse og truse har havnet halvveis nede på baken, uten at noen har tenkt på å trekke på henne klærne igjen eller tilby et teppe. Hvordan går det an?

Hvor vanskelig er det å spørre en utagerende pasient om hva som er galt? Hvor vanskelig er det å spørre en pasient om hun er redd? Hvor vanskelig er det å vise medmenneskelighet, forsøke å trøste, holde, stryke pasienten over armen, på leggen, over håret? Vise nærhet og varme? Marie beskriver inngående at frykten hun sto i, ikke ble oppdaget, og at hun ikke ble trodd. Hun klarte ikke, eller fikk ikke lov av Max, til å fortelle om stemmene, om truslene eller hallusinasjonene. «Hvis du ikke skader deg nå, dreper jeg familien din.» «Mannen ved siden av deg på bussen vil drepe deg.»

Det skal understrekes at leseren kun får pasientens side av saken, og mange behandlere vil kanskje ikke kjenne seg igjen. Men bare unntaksvis forteller Marie Næss om opplevelser der hun ble tatt på alvor, sett og hørt, og der behandleren tok seg tid til å bli kjent med jenta bak alt kaoset, selvskadingen og utageringen. Hun er disse enkeltmenneskene evig takknemlig og sier de reddet livet hennes. Av andre fikk hun høre at hun var oppmerksomhetssyk og måtte ta seg sammen.

I et brev til foreldrene skriver hun blant annet at

«Jeg hører stemmer i hodet og har gjort det lenge. Jeg har fortalt behandlerne det, helt tilbake til 2014. Det har ikke blitt tatt på alvor. Jeg har blitt fortalt at jeg har funnet opp alt sammen. Jeg har blitt fortalt at det ikke er reelt. Jeg har blitt anklaget for å finne det på for å få oppmerksomhet. Jeg kan ikke spise her inne, og jeg kan ikke ta medisiner fordi de kan være forgiftet, av enten Max eller personalet.»

Etter mange år fikk hun endelig en diagnose innenfor schizofrenispekteret, og hun har medisiner som virker. Hun forteller at hun nå forstår mye mer av seg selv fordi hun også fikk en ADHD-diagnose for kort tid siden.

Alle belteleggingene og tvangsbehandlingen har gitt forfatteren posttraumatisk stresslidelse (PTSD). Her beskriver hun et opphold med vedtak om tvangsforing med sonde:

«I løpet av 15 dager hadde jeg blitt beltelagt 20 ganger. Jeg hadde fått 17 sprøyter med beroligende og antipsykotika, og jeg hadde konstant vondt i hodet».

Er det da i det hele tatt håp for norsk psykisk helsevern? Ja, selvfølgelig er det det, til tross for denne triste pasienthistorien. Marie forteller også om gode møter med ansatte som så henne, som så frykten og som lindret ved å være nær og legge bort den profesjonelle masken. Om Thomas, lederen i en privat drevet bolig, skriver hun:

«Han stakk ofte innom bare for å se hvordan det gikk med meg. Han var god å snakke med. Jeg knyttet meg til ham. For første gang følte jeg at jeg hadde noen på min side, noen som var villige til å ta kampen og ikke ga seg før de hadde fått det som de ville.»

Marie takker også foreldrene sine, venninnen Marte, de som aldri ga henne opp. Særlig moren har vært en viktig støttespiller og løvemamma. I dag har Marie Næss et viktig oppdrag: Hun reiser rundt og holder foredrag for helsepersonell og andre om sine erfaringer. Hun er en representant for pasienter som er eller har vært et sted ingen skulle måtte oppleve å være. Marie Næss ber om at «vanskelige, utagerende» pasienter møtes med verdighet, blir trodd og tatt på alvor. Hun vil at helsepersonell skal se mennesket bak diagnosene og atferden, et menneske som ønsker å bli møtt med empati, likeverd, autonomi, respekt, tålmodighet og omsorg.

Hennes sterke historie er noe helsepersonell i psykisk helsevern kan lære av.