Omfattende og opplysende om suicidalitet

Boken gir umiddelbart et solid og seriøst inntrykk med sin tykkelse og mørke omslag. Allerede i innholdsfortegnelsen blir det tydelig at forfatteren har mye på hjertet. Boken er omfattende, eller omstendelig, som Hjelmeland selv beskriver den, og hun argumenterer for at grundigheten er nødvendig. Det har hun sannsynligvis rett i.

Samtidig som boken handler om selvmordsforskning, blir den også en innføring i styrkene ved kvalitativ forskning.

Hjelmeland er professor ved NTNU og har arbeidet med selvmordsforskning i en årrekke. Hun har en imponerende publikasjonsliste, og hennes egen (og andres) kvalitative forskning presenteres og refereres gjennom hele boka. Samtidig som boken handler om selvmordsforskning, blir den også en innføring i styrkene ved kvalitativ forskning. Boken framstår som svært gjennomarbeidet.

Forfatteren er ute etter å utfordre, ikke bare den enkelte leser, men det hun beskriver som rådende sannheter og normativ diskurs. Hun legger ikke skjul på hvem hun snakker om, og nevner flere ganger et enkelt fagmiljø og fagpersoner fra miljøet ved navn. Boken er en utfordring, ikke en invitasjon til samarbeid.

Som psykiater liker jeg dårlig at forfatteren gjennomgående likestiller «psykiatrisk» med «biomedisinsk». I den europeiske psykiaterforeningens «Profile of a psychiatrist» er medisinsk ekspertise definert som én av sju kompetanseområder, og både psykologisk og sosiologisk kunnskap hører med.

Når det er sagt, er boken et velkomment bidrag i diskusjonen om hvordan selvmord og selvmordsforskning kan forstås. Som forfatteren selv skriver i forordet, har forekomsten av selvmord ikke gått ned til tross for nasjonale satsinger gjennom flere år. Boken er et viktig bidrag når det gjelder å utfordre oss alle på hvordan vi tenker om selvmordsforskning, selvmord og selvmordsforebygging.

Jeg vil anbefale alle som er interessert i selvmordsforebygging, å lese boken.

Jeg liker at hvert kapittel avsluttes med «Oppsummering av spørsmål til refleksjon/diskusjon». Forfatterens meninger er tydelige gjennom boken, men hun har likevel lykkes med å stille åpne spørsmål som samtidig er bevisstgjørende. Studenter og fagpersoner vil kunne ha stor nytte av å bruke refleksjonsspørsmålene aktivt i sitt arbeid med selvmordsforebygging.

Hjelmeland er grundig, velformulert og tydelig. Jeg vil anbefale alle som er interessert i selvmordsforebygging, å lese boken, og min vurdering er at alle, fra studenter til erfarne klinikere, vil bli provosert, beriket og opplyst av å lese boken.