fbpx Prest med pistol Hopp til hovedinnhold

Prest med pistol

Dette er en bok om overlevelse, til tross for en barndom preget av ekstrem psykisk terror, fysisk vold og alkoholisme.

Bokfakta

Boktittel: Å sette sammen bitene. Min historie om vold, skam og reparasjon
Forfatter: Martin Eia-Revheim
Forlag: Cappelen Damm
Sidetall: 170
ISBN: 978-82-02-68070-1

Det er en bok om hvordan man kan reparere en ødelagt oppvekst med en farlig og ustabil far, og hvordan det faktisk er mulig å sette sammen fragmenter til et hele – et liv det går an å leve. Den navnløse faren var en major og feltprest som iscenesatte sitt eget selvmord foran sin egen sønn ved å låse seg inne på kontoret, fyre av tjenestevåpenet og late som om han gled ned langs døren. Utenfor sto elleve år gamle Martin og skrek og kom seg ikke inn før en skadefro latter avslørte at det hele var skuespill.

Faren ga moren en vaskeklut i bursdagsgave fordi «det er det du er verd», og han drepte undulaten og skylte den ned i doen. Han vasset rundt i morgenkåpe tre dager i uken, pære full, mens søndag, mandag og tirsdag var noenlunde normale.

Enebarnet og hans mor måtte gjennom 25 år tåle en fars og ektemanns ustabile, voldelige atferd

Historiene som snart 50 år gamle Martin Eia-Revheim beskriver, kaster leseren inn i et traumehelvete det er vanskelig å forstå at noen kan overleve. Enebarnet og hans mor måtte gjennom 25 år tåle en fars og ektemanns ustabile, voldelige atferd, mens presten utad tilsynelatende nøt respekt. Sønnen avslører ham imidlertid raskt. Vennene er eksfanger fra Ullersmo, der faren var prest mot slutten av livet, mens andre vennskap er flyktige og kortvarige.

Ingen spurte hvorfor han startet med selvskading allerede da han var tolv år gammel

Psykiatrien på 1980- og 1990-tallet får ikke mye heder. Martin ble ikke sett eller forstått, og ingen spurte hvordan det sto til hjemme. Ingen spurte hvorfor han startet med selvskading allerede da han var tolv år gammel. Han beskriver hvordan han fikk diagnosen paranoid schizofreni av en overlege han aldri møtte, på en psykiatrisk institusjon. I journalen beskrives han som en pasient uten empati som har truet sin far med kniv.

Gjennom årevis med terapi, institusjonsopphold og tung medisinering mot både hallusinasjoner og vrangforestillinger skjedde det et vendepunkt i 1994. Martin fikk et «vekkelsesøyeblikk». Han bestemte seg for aldri mer å bruke medikamenter og startet veien mot et fritt og selvstendig liv. Forvandlingen var fantastisk; allerede fire år senere var han med på å starte opp jazzklubben Blå i Oslo, og før han ble 30, ble han festivalsjef for Kongsberg jazzfestival. Han giftet seg og fikk barn.

Bare ved å gå inn i katastrofelandskapet, møte trollene og få dem til å sprekke i dagslyset kan helbredelse skje.

Martin Eia-Revheims historie viser at det ikke finnes noen «quick fix» når traumene er så massive. Han anslår at han har hatt 10 000 terapitimer og mange innleggelser, og han har vært på traumeavdelingen på Modum Bad. Hele veien var han aktivt søkende etter å forstå sine egne reaksjoner. Han beskriver hvor flink han er til å fortelle historier, til å flykte og gjemme seg framfor å kjennepå hvordan han har det. Psykologene som utfordrer ham til å stoppe opp, være til stede her og nå og møte følelsene, er de beste. Bare ved å gå inn i katastrofelandskapet, møte trollene og få dem til å sprekke i dagslyset kan helbredelse skje.

Boken avsluttes med et fint etterord av psykologspesialist av Mari Kjølseth Bræin ved Senter for Stress og Traumepsykologi. De beskriver hva langvarig stress og mangel på trygg tilknytning gjør med et barn. Skadde barn blir skadde voksne, men det er mulig å sette sammen bitene og leve likevel.