fbpx Inn i terapirommet Hopp til hovedinnhold

Inn i terapirommet

Engasjererende om hvordan vi alle preges av oppveksten vår og menneskene vi møter gjennom livet.

Bokfakta

Boktittel: Er du stolt av meg, pappa? Om vår evige lengsel etter anerkjennelse
Forfatter: Tormod Huseby
Forlag: Cappelen Damm
Sidetall: 349
ISBN: ISBN 978-82-02-73936-2

Anmeldelse:

Gjennom sju kapitler lar forfatteren oss bli kjent med en rekke mennesker. Historiene er dypt personlige og handler om oppvekst, familie og livets utfordringer. Stemmen til psykiater og mangeårig psykoterapeut, Tormod Huseby, er også personlig, både i innhold og form, og er tydelig til stede gjennom hele boken. Opplevelser fra forfatterens egen oppvekst og egne erfaringer suppleres med faglige betraktninger og refleksjoner.

Det felles menneskelige er et gjennomgående tema

Forfatterstemmen er åpen og nysgjerrig med en underliggende varme som viser hans ønske om å forstå mennesker. Det er gode vekslinger mellom pasientperspektivene og terapeutperspektivet, og dialogen fremstår troverdig og gripende. Det felles menneskelige er et gjennomgående tema. Temaer som ensomhet og skam berøres – og selvsagt hvor viktig anerkjennelse er, og hvordan mangelen på det påvirker mennesker hele livet. Språket er muntlig og lett å lese, men teksten blir til tider springende og preget av assosiasjoner.

Den svært personlige fortellerstilen gjør at viktige problemstillinger rundt blant annet bruk av hasj, omtales svært overflatisk. Heller ikke personen som i psykose har drept noen med øks, møtes med den samme interessen og forståelsen som resten av pasientene i boken. For en som har arbeidet med mennesker med alvorlig psykose og voldsproblematikk, oppleves slike innslag som unødvendige og til dels respektløse. Å trekke fram Donald Trump som narsissist og som «den outrerte personen bak skam» uten ytterligere refleksjoner er et eksempel på lettvint synsing som ikke beriker boken.  

Jeg burde ha lest forfatterens forrige bok. Når jeg ikke har det, blir det nesten irriterende med alle henvisningene til den. Samtidig skriver Huseby at han gjentar, oversetter og utdyper pasienthistorier fra forrige bok, så kanskje jeg ikke har gått glipp av noe likevel.

Boken tilbyr gjenkjennelse, hjelp til forståelse og håp.

Boken engasjerer meg som leser. Pasienthistoriene og refleksjonene gir oss økt forståelse for hvordan vi alle preges av oppveksten vår og menneskene vi har relsasjoner til og møter gjennom livet. Forfatteren kan bidra til å øke vår empati for andre gjennom å gi kunnskap om denne tematikken. Boken tilbyr gjenkjennelse, hjelp til forståelse og håp. Den egner seg derfor for alle som ønsker å forstå seg på andre.

Menneskene som deler sine historier, vet at de blir omtalt. Som leser skulle jeg gjerne helt fra starten av kjent til samarbeidet med forfatteren som ligger bak, og de samtykkene som er gitt, men jeg fant det omtalt helt bakerst i boken. Jeg håper at samarbeidspartnerne er stolte av bidragene sine, for det er deres historier som mer enn noe annet gjør boken verdt å lese.