Forpliktende kunnskap om unges jenters nettverk

I møtene med jentene i Privinsta – et lukket og privat miljø av tilleggskontoer utenfor glansbildefasadene familie og venner får se – får vi innblikk i en kultur og et miljø der unge jenter utveksler erfaringer og tanker om selvmord, selvskading og spiseforstyrrelser.

Voksne, hjelpeinstanser og myndigheter kan for lite om driverne i disse fellesskapene til å møte behovene de dekker.

Boken gir oss unike eksempler på noe som tegner til å være et omfattende samfunnsproblem: at skadelige nettfellesskap ikke blir tilstrekkelig monitorert og begrenset, og at voksne, hjelpeinstanser og myndigheter kan for lite om driverne i disse fellesskapene til å møte behovene de dekker.

Nettmiljøene boka beskriver er preget av dypt private fortellinger om slit og strev – jentenes smertetrykk og psykiske problemer manifesterer seg i skadelig oppførsel som blir behørig dokumentert på private instakontoer, og kan virke triggende for de andre i nettverkene.

Vi hører om enkeltskjebner og gruppedynamikk der behovet for sosial støtte trekker ungdommene inn i fellesskap som for ofte blir skadelige. Moland gir et informativt innblikk i historikk, bruk og omfang av ulike some-plattformer, og konsentrerer seg spesielt om Instagram og de syke og sårbare jentene hun har kartlagt gjennom årevis med research og dialog.

Tankevekkende lesning i en verden uten voksne

De anonyme Privinsta-kontoene har ofte spesielle kallenavn. Vi møter brukerne Bionegativ, Bananert1, Oljepastell og Prinsessesau. Kontoene kodes og merkes med ulike ikoner miljøet kjenner, så de finner frem til hverandre basert på hva slags problemer de har, ikke hvem de er. Visne blomster, svarte hjerter og kodeverket for psykiske diagnoser er en sentral del av formspråket, i en verden der voksne glimrer med sitt fravær. Det er tankevekkende lesning.

Sykepleiere og andre som jobber i feltet bør bruke tid på å skjønne mekanismene i dette hemmelige universet slik at vi kan møte disse jentene med en felles forståelsesramme.

Boka er innsiktsfull og engasjert, samtidig som den gir en saklig og edruelig gjennomgang av en tematikk som er relevant for alle i befatning med barn og unge. Sykepleiere og andre som jobber i feltet bør bruke tid på å skjønne mekanismene i dette hemmelige universet slik at vi kan møte disse jentene med en felles forståelsesramme.

Behovet for fellesskap dekkes ikke av tilbudene i hjelpeapparatet

Når mennesker trenger hjelp for alvorlig problemutvikling og lidelser kan vi ikke avfeie virkemidlene de bruker. Alt tyder på at sosiale medier uttrykker problemer som eksisterte også før første pålogging. Det er fullt mulig problemene eskalerer i fellesskapene og at «De lar seg trekke ned av hverandres problemer og kan skyve hverandre sakte mot kanten,» som Moland uttrykker det. Men når så mange opplever det som lettere å ty til nettforum for å skaffe fellesskaper, trøst og støtte er det nødvendig å se på tilbudene vi leverer i tjenesteapparatet for å skape bedre treffsikkerhet både i kunnskapstilfang, kompetanseutvikling og tilbudene vi gir til ungdommene som trenger hjelp. Sosiale medier er her for å bli, og vi må skjønne utviklingen for å komme i posisjon til å gi de som trenger det effektiv hjelp.

Boka leverer kunnskap som forplikter. Når du har lest den får du behov for å gjøre noe for å hjelpe.