Et helhetlig blikk på et sammensatt helsevesen?
Finnes det sammenhenger mellom livserfaringer og utvikling av sykdom, og hvordan møter helsevesenet mennesker med diffuse og langvarige lidelser?
Finnes det sammenhenger mellom livserfaringer og utvikling av sykdom, og hvordan møter helsevesenet mennesker med diffuse og langvarige lidelser?
Bokfakta
Thornquist og Kirkengen tar utgangspunkt i dybdeintervjuer med åtte mennesker, alle med kroniske og sammensatte lidelser, og med smerter som vesentlig symptom. Målet med intervjuene er å få kunnskap nok til å forstå eventuelle sammenhenger mellom vonde erfaringer og helseproblemer, ikke bare for forfatterne men også for de som forteller. Kan avvisning eller forsømmelse være allmenngyldige årsaker til sykdomsutvikling, og hvordan har intervjuobjektene opplevd behandlingen de har fått i helsevesenet? Føler de at de i det hele tatt har blitt hjulpet?
Slike spesifikke spørsmål til spesifikke mennesker kan åpne opp for temaer som er større, altså vise det generelle i det spesielle. Der det virker som om medisinen leter med lupe, gir forfatterne inntrykk av at de leter med panoramaobjektiv. Thornquist og Kirkengen diskuterer kropp og helse opp mot samfunn, politikk og kultur, og påpeker hvordan raske samfunnsendringer kan påvirke oss. Dagligdagse gjøremål er blitt instrumentalisert, og den teknologiske utviklingen gir kanskje pasienter for mye ansvar for egen helse.
Thornquist og Kirkengen har delt inn boken på et slikt vis at det er enkelt å følge tankegangen deres. De redegjør for sine metoder, tar selvkritikk og diskuterer ved hjelp av både eldre og nyere faglitteratur. Boken har en gjennomgående kritisk tone mot et helsevesen som de mener sliter med å løsrive seg fra Descartes dualismetenkning. I lys av dette og en kultur som preges av hurtighet spør de om noen pasienter kan bli mer lidende av å hjelpes av helsevesenet.
Alle fagfelt trenger noen som tør å utfordre, og kritikken forfatterne kommer med er kanskje ikke ubetimelig. Men når forfatterne bruker vendinger som "alle vet" er jeg redd det kan virke polariserende. Det vil i så fall være synd, fordi alle tjener på et helsevesen som gir god helsehjelp.
Jeg våger meg frempå med et forslag: kan Thornquist og Kirkengen slå seg på lag med "motparten», representanter fra moderne medisin, og åpent diskutere sammen?
På tampen vil jeg rette en takk til de åtte anonymiserte menneskene som har bidratt med sine sårbare livsfortellinger.
