fbpx Hele bildet Hopp til hovedinnhold

Hele bildet

Tallenes tydelige tale viser at mange av årsakene til sykdom ligger utenfor kroppen. Denne boka gir en tankevekkende innføring i betydningen sosiale forhold har på helsa.

Bokfakta

Boktittel: Sykdommers sosiale røtter
Forfatter: John Gunnar Mæland (red.)
Forlag: Gyldendal Norsk Forlag AS 2020
Sidetall: 281
ISBN: 978-82-05-52394-4

Anmeldelse:

Sykdom og helse må forstås ut fra en videre horisont enn den snevre biomedisinske modellen gjør. Det er redaktør og forfatter John Gunnar Mælands tydelige melding i forordet. Han fortsetter med å si at dette er en overbevisning han deler med sine ni medforfattere, og setter med det tonen for en bok som hevder at det sosiale miljøet rundt oss kan påvirke helsen vår radikalt.

Mæland åpner med å redegjøre for hvordan analyser av befolkningsbaserte studier gjennom flere tiår viste hvordan sosiale sammenhenger kunne være årsak til sykdom og helsesvikt. Tenkningen som inntil da hadde preget vestlig medisin, var noe snever. Resultatet av analysene introduserte et nytt begrep, som innebar en bredere forståelse av helse; sosialepidemiologi. Boken formidler mye tall, mye fakta og brede analyser av og undring over disse. Illustrert med grafer og tabeller er tallenes tale helt klar: Jo høyere sosioøkonomisk posisjon et menneske har, jo bedre helse. En vond barndom gir større sjanse for helseproblemer som voksen. Visste du at levealderen i Norge økte med over tre år for de 25 prosent med høyest inntekt mellom 2005 og 2015? Tre år er mye, og forskjellen i økt dødelighet mellom rike og fattige øker raskt, ifølge forfatterne.

Visste du at levealderen i Norge økte med over tre år for de 25 % med høyest inntekt mellom 2005 og 2015?

Cecilie Ann Molvik Markvoll

Med mindre tallene inneholder alvorlige feil, er det vanskelig å argumentere mot materialet som legges frem i denne boken. Det er mye å forholde seg til, og jeg skulle ønske at alle, ikke bare halvparten av kapitlene, hadde konklusjoner eller sammenfatninger. Kanskje særlig fordi jeg savner etterord? Anna Luise Kirkengen har medforfattet kapitlet om kroppsliggjøring av erfaring. Dette kapitlet gir boken dybde ved å forklare hvordan stress virker inn på kroppene våre på molekylært nivå. Noen setninger har sågar et poetisk preg over seg: «kropp og sinn er hva de er i kraft av hverandre».

Mælands kapittel om sykdomsforebyggende politikk er interessant. Diskusjonen hans om hvor mye samfunnet kan begrense den enkeltes frihet, leses med det siste året i tankene. Kanskje ville han gått enda mer i dybden på temaet hvis det hadde blitt skrevet etter pandemien brøt ut? Min største innsigelse mot boken kommer når Mæland setter likhetstegn mellom det å gå i barnehage og en god start i livet. Det er en påstand som ikke bør stå uimotsagt. For en bok som tar mål av seg til å oppdatere helsepersonell, så burde den i det minste inneholde et lite forbehold med tanke på de siste års forskning som kan tyde på at det motsatte noen ganger kan være tilfelle. Jeg kommer heller ikke utenom det lille avsnittet hvor Mæland nevner kjønnsinkongruens. Her tror jeg Mæland hadde tjent på å være litt mer balansert mellom biologi og kultur.

Bokens ti forfattere har levert et viktig tilskudd til medisinsk litteratur i kraft av sin skepsis til dualismetenkningen som lenge har vært dominerende. Den kan gjerne leses av alle som skal jobbe i eller med helsesektoren, og kanskje kan den bidra til å sette søkelyset på myndighetenes ansvar for å rette opp grunnleggende ulikheter i samfunnet. Jeg kan vanskelig forestille meg at noen leser denne boken uten å gjøre seg noen tanker om sin egen fremtidige helsestatus. La oss håpe i så måte at denne boken ikke er selvforsterkende og bidrar til noens selvoppfyllende negative helseprofeti, som for øvrig også nevnes som en utslagsgivende helsefaktor.