Viktig om varsling

Forfatter og hjelpepleier Målfrid J. Frahm Jensen ble for noen år siden kjent for nettopp varsling, da hun som ansatt ved Stavanger universitetssjukehus (SUS) varslet om kritikkverdige forhold i psykiatrien og ble utsatt for gjengjeldelser fra ledelsen og kolleger.

Saken fikk mye oppmerksomhet i mediene og endte kort fortalt med kritikk av SUS og ros og priser til Frahm Jensen. Med utgangspunkt i sin egen varslingssak tar forfatteren i denne boken sikte på å fortelle sin versjon av historien, mens bokens fem medforfattere drøfter fenomenet varsling på generelt faglig grunnlag.

Halve boken er viet Frahm Jensens versjon av saken. Gjennom dagboknotater og dikt, avisutklipp, møtereferater og e-post-korrespondanser får leseren et innblikk i hvor tøft det kan oppleves for en arbeidstaker å varsle mot sin arbeidsgiver.

Frahm Jensens medforfattere bidrar med tungt faglig skyts i kraft av å være advokater og jurister. En journalist og en organisasjonspsykolog bidrar også. Foruten den såkalte Målfrid-saken diskuteres det liknende saker, i tillegg til generelle diskusjoner om ytringsfrihet, varsling og innsynsrett.

Dessverre faller noen av disse kapitlene gjennom for min del. Jeg tror boken hadde vært bedre uten advokatene Kari Breirems og Jon Wessel-Aas’ kapitler, grunnet usaklighet, flåseri, dårlig språk og manglende sammenheng. Sistnevntes kapittel fremstår enkelte steder som en kladd.

Organisasjonspsykolog og jurist Jan Gunnar Kaaresens kapittel kunne med fordel vært lengre, og spesielt interessant kunne det vært å gå litt mer i dybden på dårlige lederstiler og dårlige arbeidsmiljøer.

I Frahm Jensens kapittel inviteres leseren inn i denne dramatiske perioden i hennes liv. Fremstillingen er preget av det: Det blir litt anmassende noen steder, men kanskje er det nettopp slik det må være for å beskrive hvordan det var. En mer systematisk bruk av overskrifter ville dessuten gjort boken mer ryddig og leservennlig, da den gjennomgående er litt rotete.

Rot til tross: Uansett hvordan man vrir og vender på Målfrid-saken, er det ikke til å komme utenom at det som er nedfelt i lov, ikke er åpent for fortolkning, og denne boken er et oppgjør med fryktkulturer som kan finnes i mange former på mange arbeidsplasser.

Kanskje kan Frahm Jensens erfaringer bidra til å minske gapet mellom liv og lære, slik at helsepersonell kan tørre å si fra at noe er galt, uten å være redd for represalier fra arbeidsgiver. Det er viktig.