fbpx Forteller med sykepleieblikk Hopp til hovedinnhold

Forteller med sykepleieblikk

Faglig engasjement og skriveglede preger denne romanen ført i pennen av en psykiatrisk sykepleier.

Bokfakta

Boktittel: Det lyser så fint fra julestjernen
Forfatter: May Britt Stendal
Forlag: Kolofon Forlag 2019
Sidetall: 275
ISBN: 978-82-300-1933-7

Anmeldelse:

Sykepleier og forfatter May Britt Stendal har tatt faget sitt i bruk i denne romanen. Enken, alenemoren og sykepleieren Veronica har hatt mange utfordringer med yngstedatteren Tale, og disse fortelles gjennom tilbakeblikk formidlet i brokker til venninnen/kollegaen på et «Tusen og en natt»-inspirert vis. Det er for så vidt et godt grep, men skjemmes av i overkant mange teoretiske fraser fra hovedpersonens fagfelt innen rus og psykisk helse. De skaper for meg en distanse til de emosjonelt dramatiske situasjonene mellom mor og barn. Her skal jeg ta høyde for at en sykepleierstudent i arbeid med en fagoppgave kanskje vil ha et annet syn.

Boken søker å favne mye gjennom «Tell, not show»-stil, og tidsskiftene blir til tider uklare. Men transportetapper er en utfordrende øvelse i litteraturen. I det store og hele skjønner jeg at moren gjør så godt som alt riktig i strabasene med en elsket datter som har havnet på skråplanet. Dette har hun som sykepleier innen rus og helse lært, inkludert å se faresignaler tidlig. Best er partiene der hun havner i fysisk konfrontasjon med datteren. Der opplever jeg endelig noe av den smerten både mor og datter står i. Selv om man utfører fysiske grep helt etter boken, er det klart det er vondt! Jeg kan røpe at innsatsen belønnes, for vi skjønner allerede innledningsvis at den sammensveisede familien på fire har klart brasene. Og det uten en fraværsdag fra mors krevende jobb! Det er for så vidt troverdig nok for meg. Veronica er ikke den eneste sykepleieren som har hentet krefter i et inspirerende yrke, og slik stødighet fra mor og forsørger formidler jo trygghet i kaos.

At kjærligheten dukker opp, er uunngåelig, for vår romanheltinne er ikke uten lidenskap. At jeg som leser ikke henger med i alle svingene i kjærlighetshistorien, utelukker ikke at andre kan gjøre det. Jeg skal ikke røpe mer om denne, annet enn at den tar stor plass i bokens siste halvdel. Lesere som er nysgjerrige på hva Veronica jobber med og hvordan hun utfører sitt arbeid, vil få detaljerte svar på sin undring. Jeg er overbevist om at karakteren er en utmerket sykepleier. At Stendal er en god forfatter er jeg mindre overbevist om.

Boken er utgitt på et egenpubliseringsforlag. Om boken hadde gått gjennom en seriøs redaksjon og en konsulent med rødblyant, tror jeg den fort ville bli kortet ned til halvparten. Slik den står nå, blir leseren foret med for mange detaljer, uortodokse metaforer og fargen på gjenstander vi ikke trenger å kjenne til. På grunn av skrivegleden og engasjementet bærer jeg likevel over med alle tekoppenes ulike kulører, men blir forstyrret av detaljer som at en sentral karakters øyne beskrives som grå på en side og som brune på en annen.