Utfordrer eget fag

Kan samtaler være skadelige? Er det naivt å tro at hjelpen vi mottar i helsevesenet er kvalitetssikret? Jørgen Akre Flor er psykolog i spesialisthelsetjenesten og Leif Edward Ottesen Kennair er professor i psykologi. Sammen forsøker de å se sitt eget fag utenfra, og spør helt enkelt om psykologisk behandling og samtaleterapi noen ganger kan gjøre vondt verre.

Ved hjelp av en intervjustudie og pasienthistorier forsøker Flor og Kennair å belyse at psykologisk behandling, på lik linje med medisinsk behandling, noen ganger kan gi negative og uønskede effekter hos pasienter. Forfatterne hevder at det innenfor dette området finnes få etablerte systemer for kvalitetssikring, og de ønsker seg mer veiledning og fagutvikling for de over 10 000 psykologene og psykiaterne som jobber i Norge.

Flor og Kennair har tilsynelatende gjort et grundig arbeid med å finne frem og sammenlikne studier og forskning fra mange land, og alle referanser er ryddig henvist. Det er interessant både å lese fortellingene til pasientene som har hatt problematiske relasjoner med terapeutene sine, og å høre at mange terapeuter ikke egentlig vet om terapien deres kan ha vært mer til skade enn til gagn for pasientene. Flor og Kennair stiller nokså modige, og ikke minst store, spørsmål ved den terapeutiske kulturen. Kan den gjøre oss sykere, og trenger vi egentlig terapi?

Forfatterne hevder at det er vanskelig å måle effekten av psykologisk behandling fordi den som regel skjer i lukkede rom, og ønsker seg en større åpenhetskultur innenfor eget fag. Da kan det være relevant å spørre hvem denne boken er ment for. Er det slik at mennesker som søker samtaleterapi skal belastes med å lese seg opp for å kunne gjenkjenne dårlig terapi? Er den skrevet for å endre et system, og er dette i så fall en klok måte å gjøre det på? Kanskje vil det vise seg på sikt. Denne boken er i alle fall et bevis på at det ikke er noe i veien med de to forfatternes evne til å forsøke å se sitt eget fag og forhåpentligvis seg selv utenfra. Og det kan jo tolkes som et godt tegn, ikke minst for deres egne pasienter.