Edruelig om rus

Noen bøker har kraft i seg til å bidra til endringer. Forfatter Øystein Skjælaaen har skrevet det som kan være en sånn bok. Etter å ha jobbet med rusmiddelforskning i ti år, og skrevet doktorgrad om morgenpils på pub, ønsket han å fokusere på noe annet enn avhengighet, problemer og potensielle skadevirkninger. Ved hjelp av andres og egne fortellinger utfordrer han holdninger til rus både på et individuelt og et samfunnsmessig plan. Skjælaaen skriver om den meningsfulle rusen, den som vi opplever tilfører livet noe.

Samtidig ser Skjælaaen rus i en større sammenheng. Hvilken betydning har rus hatt gjennom historien? Hvilke kulturelle og politiske føringer ligger til grunn for våre egne holdninger til rus? Hvilken betydning har rusen for oss personlig? For å forsøke å forstå setter Skjælaaen rus i et historisk perspektiv. I det gamle Hellas var vin en viktig del av møtene som la grunnlaget for filosofi og politikk som er gjeldende den dag i dag. På begynnelsen av 1900-tallet kunne du slentre innom apoteket og kjøpe deg en flaske hostesaft med heroin. Ved å belyse avhengighet i samfunnskontekst, viser Skjælaaen hvordan samfunnet danner oss inn i en tenkning. Avhengighet ble tidligere sett på som en synd mot Gud, deretter som moralsk avvik og nå som en sykdom. Skjælaaen utfordrer kulturen og politikken og undrer seg over hvorfor samfunnet tillater en form for rus, og forbyr en annen. I dag straffes vi med 21 års fengsel, lovens strengeste straff, for grove narkotikaovertredelser. Hvordan er det blitt slik? For rus er vel rus, tross alt?

Skjælaaen har skrevet en bok det er verdt å lese, selv om du ikke er spesielt interessert i selve rusen. Det er interessant i seg selv å lese om rus i et samfunnsperspektiv. Jeg har små og få innvendinger mot denne boken. Det hadde vært fint med en forklaring på de enkelte kallenavnene på narkotika, et par steder er jeg usikker på om teksten er ironisk og et par andre steder bruker han litt dårlig språk. Det er imidlertid helt unnskyldt, siden boken er temmelig klok og fri for moralisering. Det er tydelig allerede i åpningen, i beskrivelsen av et døgn i en norsk by. Fortellingene om menneskene som ruser seg i ulike situasjoner er nesten sømløst vevd sammen, og ingen steder antydes det at noen av dem gjør noe galt. Som leser sitter man igjen med følelsen av at vi mennesker er nokså like, og det så lenge vi har eksistert. Uten å oppfordre til overdreven rusing sier Skjælaaen med denne boken at vi ikke behøver å skamme oss over ønsket om å ruse oss. Og litt mindre skamfølelse har vel vi alle godt av i disse tider?