Et ikke uproblematisk innblikk i forfatterens søvnproblemer

Bokanmeldelse

Anders Bortne deler kunnskap og erfaring fra et liv med insomnia. Men den store løsningen uteblir. 

 

 

Bokfakta

  • Boktittel: Søvnløs – tusen våkenetter og én løsning
  • Forfatter: Anders Bortne
  • Forlag: Tiden Norsk Forlag, 2019
  • Sidetall: 212
  • ISBN: 978-82-10-05703-8
  • Anmeldelse:

    Forfatter og musiker Anders Bortne har hatt problemer med å sove i 16 år, og han har gjort seg mange erfaringer rundt det å leve med kronisk søvnmangel. Desperat etter å oppleve det de fleste av oss tar som en selvfølge, tar han leseren med på sin personlige søken etter søvn. For søvnløshet lar seg dårlig kombinere med å være forelder for to små barn, samtidig som man skal fungere i jobb. Hva skjer egentlig med oss når vi ikke får dekket søvnbehovet vårt, og hvorfor trenger vi søvn? 

    Bortne byr på seg selv. Han forteller om sin ungdomstid, om flytting, stress og kjærlighetssorg. Om utfordringene han møter i jobb og hjemme som blir ekstra belastende når han ikke får sove tilstrekkelig. Ingenting skal være uprøvd, sier han, og krysser stadig av på lista over det han prøver: yoga, faste rutiner, akupunktur og diett, sovemedisin, selvhjelpsbøker og terapi.

    Det er farlig å ikke få nok søvn, og det vet Bortne godt. Han byr på interessante fakta om søvn og søvnmangel, og han har noen gode refleksjoner om hvordan søvnen vår påvirkes av tiden vi lever i, blant annet om skjermbruk og sosiale medier. Bortne er skeptisk til legers rundhåndethet med sovemedisiner og henviser til forskning som sier at sovemedisin ikke nødvendigvis er den beste løsningen.

    Bortne vever forskning, undring og personlige erfaringer sammen og lar oss komme tett innpå ham og den lille familien hans. Det gjør det lett å forstå hvor vanskelig situasjonen for de søvnløse er. Samtidig er det nettopp det personlige som for meg gjør at boken mister litt troverdighet. Bortne sier han ville gjort alt for å få sove, samtidig virker det som om han har lett for å avslutte ulike former for behandling når han blir utålmodig eller møter motstand. Kanskje skyldes det søvnmangelen hans? Men når Bortne forteller at det eneste som får hans femårige datter til å sovne igjen etter å ha våknet midt på natten er å sette på en film på Ipaden, må jeg nesten gni meg i øynene for å se om jeg har lest riktig.

    Om det skyldes søvnmangel eller redaktørmangel at Bortne tillates å utlevere seg selv i denne boken, vet ikke jeg. Bortne beskriver sin egen bilkjøring, med barna i baksetet, som farlig. Til tross for at det understreker temaets alvor, er jeg usikker på hvor klokt det er å blottlegge seg på den måten. Her burde Bortne ha fått seg en vekker, og det er ikke ironisk ment. Det samme gjelder bokens undertittel, som henleder en til å tro at Bortne har funnet en løsning på søvnproblemene sine, og det gjør han ikke. Et spørsmålstegn etter ordet løsning ville vært mer representativt for bokens innhold. Jeg sover ikke bedre etter å ha lest Bortnes bok, men jeg setter mer pris på mitt forholdsvis gode sovehjerte.