Tilgjengelig og reflektert om nyere smertebehandling
Pasientfortellinger og ny forskning, presentert av en erfaren kliniker i et tilgjengelig språk, gjør denne boka til en fin innføring i et sammensatt fagfelt.
Pasientfortellinger og ny forskning, presentert av en erfaren kliniker i et tilgjengelig språk, gjør denne boka til en fin innføring i et sammensatt fagfelt.
Bokfakta
Omtrent tretti prosent av Norges voksne befolkning oppga i en kartlegging i 2005 at de hadde smerter som hadde vart i mer enn et halvt år. Kroniske smerter er et folkehelseproblem som det er vanskelig å løse. Forfatter Audun Aas er anestesilege og har jobbet med smertebehandling i mange år. Denne boken er både basert på arbeid med pasienter og på ny kunnskap innen feltet. Ifølge Aas er ny kunnskap om smerte lite allment kjent, og det er grunnen til at han har skrevet om det.
Boken er skrevet i et enkelt og nesten muntlig språk, og forfatteren har med hell unngått å bruke fagterminologi som kunne har gjort boken utilgjengelig for dem som ikke er helsepersonell. Den minner på ingen måte om en klassisk lærebok. Overskriftene er ofte kreative, og fremstillingen er så godt som blottet for illustrasjoner. Pasienthistorier viser hvordan noen kan komme ut av en hverdag som blir ødelagt av smerter. Aas bruker historiene som en inngang til videre forklaringer med bakgrunn i aktuell forskning, og unngår dermed å komme med anekdotisk bevis. Et eksempel på dette er når Aas skriver om «den onde sirkelen – medikamenthodepine», hvor medikamenter kan bidra til å forstørre det problemet de skulle løse.
Aas deler tanker og erfaringer og fremstår som mer undrende enn bastant. Han innleder boken med å si at behandling av langvarig smerte dessverre ikke har hatt den samme fremgangen de siste femti årene, som for eksempel hjertesykdom og kreft. Da er det ekstra viktig, ifølge Aas, hva pasientene selv kan gjøre for å få et bedre liv. Han formidler det ikke som et moralsk krav, men som en omsorgsfull oppfordring basert på egen erfaring.
Boken henviser til nyere forskning og er strukturert i 24 ulike kapitler. Ett kapittel tar for seg generelle praktiske tips til medikamentbehandling ved langvarig smerte. Han presenterer deretter kort ulike grupper av medikamenter som brukes i behandling, som paracetamol, NSAID, depresjonsmidler, epilepsimidler, cannabis, osv. Det er et eget kapittel om opiater hvor de vanligste preparatene beskrives, men enda viktigere er det at opiatbruk settes i en historisk, praktisk og etisk kontekst.
Dette er ikke en selvhjelpsbok for pasienter, men den gir en lettfattelig oversikt over et komplekst område og formidler dessuten holdninger som jeg tror kan oppleves oppløftende for noen som har alvorlige plager som de savner en god forklaring på.
Aas begynner med en faglig trosbekjennelse som jeg mener at sykepleiere kan slutte seg til. For det første sier han at all smerte er virkelig, og at vi må tro på pasientene, for det andre at kropp og psyke hører sammen, og for det tredje at selv om diagnoser er viktige, så er de sannsynligvis ufullstendige. Det kan gjøre det vanskelig å se virkeligheten helt klart. Mer behandling er ikke alltid til det bedre, skriver han avslutningsvis. For enkelte kommer bedringen først når de har sluttet å lete etter en løsning.
Smerteboken er en bred og kortfattet oversikt over smertebehandling ved ulike typer problematikk. Ved behov for dybdekunnskap innenfor enkelttemaer må leseren finne det andre steder. Jeg vil allikevel anbefale boken til helsepersonell, fordi dette er nyttig kunnskap satt i en større sammenheng av en reflektert praktiker.