De glemte pårørende

Bokanmeldelse

Det sier seg selv at det å være pårørende til et nærstående familiemedlem som sliter med rus, er en stor belastning å stå i – år etter år. Hvor krevende det faktisk er, får man et godt inntrykk av etter å ha lest Unni Ranheims bok.

Bokfakta

  • Boktittel: Det begynner å likne et liv – en bok om pårørende til rusavhengige
  • Forfatter: Unni Ranheim
  • Forlag: Liv forlag, 2018
  • Sidetall: 200
  • ISBN: 9788283302028
  • Anmeldelse:

    I samarbeid med Merete Almås, selv pårørende og bidragsyter, setter forfatteren søkelyset på hvor helseskadelig det er å være i familie med en rusavhengig. Skadelig for både psykisk og somatisk helse – mange plages med angst, depresjon, dårlig søvn, stress, mage-tarm problemer, hodepine og utbrenthet. De sliter seg ut ved å være for tilgjengelige. De har blitt medavhengige uten å være klar over det.

    «Medavhengighet oppstår når noen forsøker å hjelpe en annen til å bli rusfri, men så blir resultatet det motsatte: Man legger heller til rette for at misbruket fortsetter.» Dette er definisjonen de bruker på behandlingsinstitusjonen Phoenix Haga ved Mysen i Østfold. Her inviterer man pårørende til helgesamlinger for å øke forståelsen hos den rusavhengige for hvor vanskelig det er å ha et nært familiemedlem som ruser seg og for å bedre kommunikasjonen i familien.

    Denne institusjonen er tilsynelatende en av få der pårørende kommer til orde og der samarbeid mellom familiemedlemmene fremmer bedre helse hos begge parter. Bokas hovedbudskap er at nøkkelen til et bedre liv ligger i kommunikasjon, og at det virkelige arbeidet med å bli rusfri først kan starte når de pårørende gir slipp og gir ansvaret for eget liv tilbake til den det gjelder.

    Boka har mange innfallsvinkler for å belyse utfordringene så mange som 600 000 mennesker lever med i dag. Den er oppdelt i korte kapitler med intervjuer med pårørende og Merete Almås’ blogginnlegg og personlige beretninger. Mødre, fedre og søskens fortellinger om hvordan deres egne liv og psykiske helse påvirkes er sterke.

    Særlig inntrykk gjør det å lese fortellingene der pårørende er barn. Barn og søsken blir ofte fullstendig glemt. De kan ha opplevd å få besøk av både torpedoer og politi i hjemmet, og de kan ha vært vitne til at mamma eller pappa har blitt truet og slått, eller tatt med til arresten.

    Forskning viser at pårørende er like belastet fysisk og psykisk som den som ruser seg, og at de er storforbrukere av helsetjenester selv. I verste fall blir den pårørende selv rusmisbruker for å døyve smerten.

    Dette er en lettlest bok. Den er luftig og har både dikt og sangtekster som pusterom mellom de skjebnetunge fortellingene. Den sier mye klokt om hva vi som samfunn bør fokusere på når det gjelder behandling av rusmisbrukere, og den kan og bør gi en og annen aha-opplevelse for både helsepersonell og politikere. Den understreker at pårørende ikke må bli glemt og vil forhåpentligvis bidra til at bevisstheten og omsorgen rundt nære familiemedlemmer øker.