Syltynt rim i populærvitenskapens navn

Bokanmeldelse

Kagge forlag har trålet rimordboka og funnet et ord som rimer med en hittil ubeskrevet kroppsdel i rekken av populærvitenskapelige bøker. Det begynte med suksessen «Sjarmen med tarmen». Nå er «Huden er guden» her.

Bokfakta

  • Boktittel: Huden er guden. En hudlege forteller om kroppens største organ
  • Forfatter: Jon Anders Halvorsen
  • Forlag: Kagge forlag
  • Sidetall: 363
  • ISBN: 9788248922278
  • Anmeldelse:

    Hudlege Jon Anders Halvorsen har fått fortelleroppdraget, og visst er hud viktig i vår tid. Ikke bare med tanke på alt vi utsetter den for, men også fordi mange av oss har vanskelig for å akseptere aldring og rynker.

    Halvorsen forteller om huden på et greit vis. Gjennom ti kapitler, fordelt på ulike livsfaser, får leserne innblikk i hva som skjer med huden vår – fra fosterlivet til døden. Vi får vite hvordan huden er skapt, hvordan den beskytter oss og hvilke alvorlige konsekvenser hudsykdommer kan ha. Forfatteren forsøker å favne virkelig bredt ved å gi rom for både seriøs forskning og mer eller mindre interessant informasjon om amerikanske reality-kjendiser. Det beste med boken er, for min del, flere overraskende og til dels morsomme kuriositeter, i form av fakta og anekdoter.

    Kanskje begynner markedet for populærvitenskapelige bøker om kropp å bli mettet? Minst én av historiene som nevnes i denne boka er visstnok også nevnt i de to nylig utgitte bøkene om hjertet, forfattet av Zahid og Gravning. Denne historien er sikkert godt kjent i det medisinske miljøet, men når den omtales i tre slike bøker, som utgis omtrent samtidig, kan man undre seg over forfatternes og forlagenes evne til å levere gode og personlige historier sammen med det faglige.

    Hele 50 sider er viet til kilder, men det hjelper lite når kildene ikke knyttes opp mot tekst. Jeg mener at det nesten er nødvendig, tatt i betraktning at flere av kildene er Wikipedia. I tillegg mangler det dokumentasjon for enkelte påstander. Som for eksempel at menn i gjennomsnitt veier 70 kilo. Dette synes jeg, i fare for å fornærme noen, høres lite ut. En stor svakhet med boka er, etter min mening, forfatterens tidvis bruk av så barnlige vendinger og språk, at jeg underveis tar meg selv i å høre ordene med Trond Viggo Torgersens fortellerstemme. Min største innvending mot boka er imidlertid forfatterens evne til å gjennomgående sette seg selv i sentrum. Dette fremkommer særlig når han skriver om sine møter med pasienter, hvor han i ett tilfelle begynner fem setninger på rad med ordet «jeg». Det er ikke bare dårlig språkføring, det grenser mot respektløshet når det handler om et møte med sårbare pasienter.

    Forresten, denne skal bokbransjen få gratis av meg: «Alle har galle». Først til mølla!

  • Bokanmeldelse
    Alle bokanmeldelser