Ydmyk provokatør

Trond Aarre, spesialist i psykiatri og rus, fremmer med denne boka en skarp kritikk av den medisinske tilnærmingen til dette fagfeltet. Mange kollegaer vil med god grunn oppleve seg filleristet. Hans intensjoner er dog gode, og han begrunner sitt syn på hvorfor han mener diagnosesystemet blir ufullstendig.

Forfatteren vil ikke se pasientene som representanter for en gruppediagnose, men som enkeltindivider. Han mener mange av de moderne diagnosene ikke fortjener betegnelsen psykisk lidelse, og vektlegger at det er større likhet mellom behandlerne og de som skal behandles, enn vi liker å tro. Aarre anser plager som angst, depresjon og forsøk på selvmedisinering gjennom rus som reaksjoner på problematiske forhold i livet. Fra forfatterens ståsted er det fullt mulig å hjelpe folk med deres plager likevel.

Han spør seg om det er mulig å leve opp til forventningene som departementet og direktoratet har til tjenesteutviklingen. Selv svarer han nei, og han kaller problemstillingen «den helsepolitiske spagaten». Han tilhører opposisjonen som mener at vi, etter hundre års forskning, bør se oss om etter alternativer utenfor en medisinsk forståelsesramme. Han begrunner det med at det medisinske perspektivet og den kontekstuelle tilnærmingen ikke lett lar seg forene. Pakkeforløpet innen denne omsorgen truer med å redusere «Pasientens helsetjeneste» til et slagord.

Selv festet jeg meg spesielt ved delen som omhandler vurdering av selvmordsrisiko. «Det er umulig å forutsi selvmord», hevder han. Men i iveren etter å sikre oss mot kritikk fra tilsynsmyndigheter, pasienter, pårørende og presse er det overhengende fare for at helsepersonell ender opp med rigide prosedyrer bygget på tvilsomt faglig grunnlag, og som ikke kan gjennomføres i praksis. Aarre konkluderer med at vi ikke kan bruke tvang med utgangspunkt i en risiko som vi ikke klarer å vurdere på en pålitelig måte.

Forfatteren avviser ikke enhver form for tvang, men understreker at den kan utføres med hjertelag. Han er stor tilhenger av loven om samtykkekompetanse. Særlig fremhever han retten til å nekte å ta imot behandling når det gjelder psykofarmaka, der særlig kronikerne har betydelig egenerfaring med virkning og bivirkninger.

Gjennom drøftingen av medisinbruk høster han nok både tilhengere og motstandere, men uttaler seg så ydmykt at det skal godt gjøres å la seg provosere.

Om jeg savner noe, er det hans syn på bruk av benzodiazepiner under og etter behandlingsforløpet. Skulle jeg pirke på noe i denne boken, som både utfordrer og engasjerer meg, måtte det være at forfatteren gjentar seg selv for ofte.