Livet sett fra dødsleiet

I Johan B. Mjønes’ siste roman møter vi Jørgen Heim, som er en sengeliggende, døende sykehjemspasient. Virkeligheten er delvis borte for ham, og han bruker mye tid på å gjenoppleve minner og hendelser fra livet på hjemgården Heim i Trøndelag. Gutten som ønsket å reise ut i verden, ender med å overta odelen når broren dør i en ulykke, og vi får innblikk i Jørgens liv, slik som det ble.

Noe av det sterkeste ved romanen er skildringene fra sykehjemmet, som er intense og til tider hjerteskjærende. Jørgen klarer ikke å formidle til pleierne hva han trenger: at han har vondt, at han er sulten og tørst, at dynen er varm og skjorten gnager. Noen av situasjonene viser hvordan pleien kan bli til overgrep når pasienten ikke skjønner hva som skal skje.

En liste over utførte pleietiltak som med ujevne mellomrom bryter av teksten, gir en skarp kontrast til Jørgens tanker og følelser i situasjoner hvor han ikke får med seg hva som skjer. I stikkordsform får vi vite hvilke pleietiltak som er utført, og det vi nettopp har fått oppleve som et smertefullt overgrep gjennom Jørgens øyne, er ofte oppsummert i ett ord. Mat. Kveldsstell.

Mjønes skriver godt, og han får frem hvordan det indre og ytre livet, fortid og nåtid, blander seg sammen for Jørgen. Kroppslige fornemmelser eller avbrytelser fra pleiere kan utløse minner eller gripe inn i tankene, som når smaken av sjokolade fra næringsdrikken i en Proust-aktig scene fører Jørgen tilbake til sjokoladen han vant på basar en jul i barndommen.

Selv om Jørgen er uklar og sengeliggende, har han et rikt liv av minner å hente frem, og dagene hans er fulle av indre liv. Dette, sammen med de intense beskrivelsene av pleie og stell, gjør dette til en viktig roman som gjør oss oppmerksom på hvordan vi møter de svakeste blant oss.