Psykiatrietikk til vaktrommet

Boken skal være den første i sitt slag på norsk, og har en tverrfaglig tilnærming. Jeg slet litt med den, rett og slett fordi de 18 bidragsyterne selv sliter med hvordan samtykkekompetanseloven av 2017 skal tolkes og forvaltes. Derav omhandler noen av de beste delene bruken av godt skjønn. Og hva er så det? Begrepet diskuteres grundig, både ut fra dydsetikken der kardinaldydene er mot, visdom, måtehold og rettferdighet, og ut fra profesjonsetiske prinsipper. Det drøftes prisverdig åpent at den faglige vurderingen aldri er verdinøytral.

Vi får et greit resyme av psykiatriomsorgen gjennom tidene. Nytt for meg var at Island tidlig stod i kontrast til Norge og resten av Europa, med sin teori om at vold avler vold, og derfor har anvendt langt mindre tvang/tvangsmidler.

Når man ser på historien har mye skjedd uten å legge for mye vekt på formalitetene. Og skjønt tanken nok var god, foregikk ikke alltid avviklingen av de store institusjonene i utpreget lys av etiske refleksjoner, motivert av statens ønske om å spare penger som de ofte var. Nedleggelsene var lite preget av konsekvensanalyse.

Det slo meg under lesningen at det foreligger et for skarpt skille mellom pasient – og helsepersonellrollen. En dogmatisk tilnærming vil da kunne overse at pasienten er et selvstendig individ med relevante erfaringer og meninger.

Boken fungerer godt som et arbeidsredskap, med eksempler fra praksis og spørsmål etter hvert kapittel, som igjen skal bidra til etisk refleksjon. Ved å lese fra perm til perm ble boken langtekkelig med for mange gjentagelser. Men den egner seg godt til det den er ment for; et arbeidsredskap. Burde være tilgjengelig i hyllen på ethvert vaktrom i psykisk helsevern!