Frittalende og treffende om sykepleierlivet

En sykepleierkultur preget av taushetsplikt, pålagt lojalitet til arbeidsgiver og en yrkeskodeks om å tie av hensyn til pasienter og fagets renommé fører til at sykepleieres kritiske rom gjerne begrenser seg til lavmælt prat på skyllerommet og anonyme spørsmål i nettforum. I dette landskapet er Tegnehannes bok en aldri så liten revolusjonær handling.

Tegnehanne er tilsynelatende helt uberørt av munnkurven vi andre kjenner på og har avslørende og humoristiske stikk til både ledelse, kollegaer, pasienter og leger. Kanskje er det de naive strekene og hennes høyst ydmyke og selvutleverende holdning som gjør at hun slipper unna med det, men hun har mot, gjør gode observasjoner og er dyktig på timing. Sykepleiere er ikke supermennesker, det skulle ikke være nødvendig å si det, men det er faktisk svært befriende at noen gjør det.

Å anmelde en Tegne-Hanne-bok er en utfordring, da forfatteren selv er sin strengeste kritiker og kommer meg i forkjøpet med en rekke disclaimere; allerede i innledninger bekjenner hun at hun er skadet av bloggingen og skriver lettvint, gjerne i punktlister og da dette en personlig historie kan du ikke kan forvente deg noe av dramaturgien.

Jeg er ikke enig med henne i noen av delene. Hun skriver lett og effektivt, men hun er ikke overflatisk, hun går rett i kjernen og er ikke redd for å stille verken seg selv eller helsevesenet i dårlig lys. Dramaturgien er det heller ikke noe å si på. Boka har struktur som en klassisk becoming-of-age-roman og på veien berører hun elegant alle temaene vi i helsevesenet gjerne vil lese om som studiene, møtet med praksisfeltet, livet som nyutdannet, turnus og sykehusets sosiale strukturer og utfordringer. Det eneste som lugger for meg er noen løsrevne dobbeltsider der hun forteller andres helsevesen-anekdoter. De er morsomme innslag, men en del av dem har vi lest før og de blir ikke integrert i helheten.

Dette er en bok som gjør seg fortjent til en plass under juletreet til de aller fleste sykepleiere i år.