Pust, smerte og plutselige omveltninger

I Cecilie Engers siste roman møter vi anestesilegen Carla Ruud, som har latt seg overtale til å ta med en passasjer når hun skal kjøre til hjembygda for å besøke moren.

Før Carla mister kontrollen over bilen på isen har hun rukket å bli grundig irritert over den unge teaterregissøren Synne. Hun er opptatt av Brødrene Karamasov og Susan Sontags essay om smerte og interessert i Carlas arbeid tett på mennesker som får livet sitt forandret.

Samtalen i bilen danner et tydelig frempek for handlingen. Ulykken skaper nettopp forandring for Carla. Hun opplever skyld for å ha overlevd og det paradoksale i at hun, den suverene overlegen, ikke klarer å redde den unge kvinnen som får strupehodet knust.

Det blir vanskeligere å jobbe som anestesilege, og Carla tar permisjon for å skrive en bok om smerte. Parallelt endrer forholdet til hennes nærmeste seg. Moren går fra å være omsorgsperson til selv å trenge omsorg. Barna finner sine egne veier, særlig datteren, som får en kjæreste som jobber med alternative pusteteknikker.

Bilulykken og datterens interesse for det alternative gir innimellom inntrykk av et litt for konstruert plott. Beskrivelsen av det medisinske er også litt forstyrrende. Selv om det er tydelig at forfatteren har satt seg inn i anestesiens irrganger, er her en del detaljer som viser manglende kjennskap til helsevesenet, særlig når det gjelder legens rolle. En anestesilege styrer ikke morens morfinpumpe på sykehjemmet, for eksempel.

Boken har få ytre hendelser som driver historien fremover, men har mye rom for refleksjon for en litt tålmodig leser. Store temaer som sorg, skyld, smerte og møte med en tidlig alderdom er der alle, om hverandre. Hvis en klarer å se bort fra de litt overtydelige referansene, er Cecilie Engers siste roman absolutt verdt å lese.