Åpner opp for viktige samtaler

Det er rettssak mot Julio Kopseng, og på tilhørerbenken sitter journalist Monica Flatabø. Hun berøres av tvilen voldtektsofrene møtes med i rettssystemet, og bestemmer seg for å skrive bok.

Gjennom Flatabø blir vi godt kjent med Marthe Stavrum, som bodde sammen med Kopseng og var et viktig vitne i rettssaken mot ham. Stavrums fortellinger om barndommen, samlivet med Kopseng og prosessen i etterkant lar oss komme litt nærmere svaret på spørsmålet hun ennå ofte får: Hvorfor gikk hun ikke bare fra ham?

Vi møter også Andrea Voll Voldum, kjent fra den såkalte Hemsedal-saken. Flatabø får være med når Voldum oppsøker åstedet for voldtektene.

I den kanskje viktigste delen av boken belyser Flatabø en trend som dessverre ser ut til å bre om seg i ungdomsmiljøer: Ungdoms ukritiske bruk av delings-arenaer, for eksempel Snapchat, virkeliggjør grenseløsheten som kan oppstå i fravær av veiledning fra voksne. Seksuell eksperimentering kan bli til vonde erfaringer ungdom ikke greier å håndtere. Her retter Flatabø oppmerksomheten mot det som kan tolkes som samfunnets unnlatenhet og ansvarsfraskrivelse, og etterlater ingen tvil om at foreldre og lærere tidlig må begynne å snakke med barn om seksualitet. 

Det er vanskelige fenomener Flatabø nærmer seg, og for meg etterlater boken et behov for dypere og større samtaler om hva som kan oppstå i møter mellom mennesker. Kanskje hadde det vært en fordel om forfatteren hadde fått stoffet litt på avstand eller fått kommentarer fra noen utenfra?

Boka tvinger uansett frem spørsmål om samfunnets overordnete definisjonsansvar. Mens noen voldtektssaker ikke levner tvil om skyld, er andre saker uklare og kan åpne opp for fortolkninger. Bør man kanskje noen ganger svare med klokhet og varsomhet i stedet for utdeling av skyld og straff? Kanskje kan Flatabøs bok bidra til at vi får gode samtaler rundt dette.