Hva vet du om medisinene du gir?

Bokanmeldelse

Bokfakta

  • Boktittel: Pillebefinnende. Hva vet vi om medisinene vi tar?
  • Forfatter: Niels Christian Geelmuyden
  • Forlag: Cappelen Damm, 2017
  • Sidetall: 376
  • ISBN: 978-82-02-52700-6
  • Anmeldelse:

    Visste du at Nexium opprinnelig bare ble godkjent for fire ukers bruk på grunn av fare for kreftutvikling og påvirkning av blodkar? Og at sovemidler som Imovane i snitt bare gir 20 minutter ekstra søvn og mister effekten etter noen ukers bruk? Og at omlegging til middelhavsdiett har langt mer kolesterolsenkende effekt enn statiner? Geelmuydens bok er full av urovekkende fakta som disse. Han går kritisk igjennom de mest solgte medisinene.

    Legemiddelindustrien er bukken som vokter havresekken, hevder Geelmuyden. Den finansierer selv forskningen, eier resultatene og bestemmer hva som skal publiseres. Forskningen manipuleres til å overdrive effekten og undervurdere bivirkningene. Den har hendene langt inne i godkjenningskomiteene, og den er informasjonsleverandør til legen som skriver ut medisinene.

    Heldigvis finnes det institutter som Cochrane og Alltrials som jobber for å lage fullverdige forskningsoppsummeringer som inkluderer uheldige funn. Problemet er bare at de kommersielle kreftene er så sterke at det ikke er gitt at urovekkende funn faktisk får konsekvenser for legens forskrivninger. På veien går tusenvis av liv tapt.

    Skremmende? Ja visst. Dessverre det ingen grunn til å tvile på etterretteligheten i Geelmuydens påstander.

    I enkelte kapitler klarer Geelmuyden å skape en fortellende tråd, og boka er spennende lesning, men ofte dominereres teksten av oppramsinger av undersøkelser, årstall og prosenter. Det er ikke lett stoff å formidle, men de gode litterære grepene uteblir. Kanskje kunne noen illustrerende grafer og tabeller hjelpe både leser og forfatter til å systematisere og tilgjengeliggjøre stoffet? Han har et solid og variert kildegrunnlag, men referansesystemet han har valgt fungerer ikke så godt og har en del hull som blir en ripe i lakken for boka.

    Har du fulgt litt med i denne debatten, vil du kanskje ikke finne så mye nytt her, men for den jevne leser er mye av dette sprengstoff. Geelmuyden har gjort en solid innsats for å samle og tilpasse dette stoffet for et bredt, norsk publikum. Jeg skulle imidlertid ønske at han hadde redusert de amerikanske eksemplene til fordel for mer om norske forhold. Det ville gjort boka noen sider kortere, men desto mer relevant. Men alt i alt er dette en bok som er vel verdt lesningen og som jeg inderlig håper vil ha gjenklang på legekontorer over hele landet. Den er absolutt pensumlitteratur for «vanskelige» pasienter og pilleskeptiske sykepleiere.