Litt for korte fortellinger om tap og sorg

Etter selv å ha opplevd å føle seg alene med sorgen etter tapet av et barn, har Wenche Spjelkavik samlet fortellinger fra foreldre for å kunne hjelpe andre i samme situasjon.

Atle Dyregrov skriver i forordet at sorgen er mangefasettert og at hver og en må finne sin egen måte å takle den på. I Å miste et barnfår vi tolv ulike beretninger fra noen som har opplevd å miste et voksent eller halvvoksent barn ved brå død. Mange forteller om en sorg som i lang tid er like intens som rett etter dødsfallet. Støtten som er der til å begynne med, avtar etter en tid, og det er vondt når verden rundt går videre mens foreldrene fortsatt står midt i den rå sorgen. Mange opplever at venner og kjente ikke takler å møte sorgen og heller viker unna eller forsvinner.

Oppfølgingen de etterlatte har fått varierer. Noen har fått profesjonell støtte fra dag én, andre har lett lenge for å finne en sorggruppe, psykolog eller et annet tilbud. Sorggrupper og foreldreforeninger har vært viktig for mange, og boken slutter med en liste over foreninger som kan kontaktes.

Fortellingene i boken er korte, en av dem på kun fire sider. Mens tapsopplevelsen og dødsfallet ofte er detaljert beskrevet, blir den lange sorgprosessen gjerne kort skissert. Denne litt overflatiske behandlingen av sorgprosessen gjør at flere beretninger virker ganske like, det mangefasetterte forsvinner litt. Færre fortellinger som gikk mer i dybden om den enkeltes reaksjoner og opplevelser, kunne kanskje bedre vist det individuelle i hver enkelt sorgprosess.

Som sykepleier synes jeg ikke boken tilfører så mye nytt. Men som hjelp til etterlatte og de som står rundt dem, kan den være nyttig for å lære mer om sorg og for å finne fellesskap med andre i samme situasjon.