Fra hode til kropp

Helt siden Sigmund Freuds dager har den vanligste terapiformen vært samtalen mellom pasient og terapeut, der dialogen er bærende for behandlingen. Et menneske består av både kropp og sinn, og den terapeutiske effekten kan bli større ved å integrere kroppen i behandlingen. Hva slags holdning har pasienten? Hvordan er pusten? Hvilke muskelspenninger bærer hun på?

De tolv kapitlene er skrevet av ti fagfolk og to personer med egne sykdomserfaringer og inneholder mange gode refleksjoner og nyttig kunnskap. De beskriver hvordan man ved å observere kroppen kan hente ut essensiell informasjon om pasientens følelsesliv. Pasienter kan trenge et sterkt muskelforsvar, et panser, for å klare å stå i utfordringer de har opplevd, mens psykotiske pasienter ofte har for slapp muskulatur og dermed ikke klarer kontrollere vanskelige følelser ved å stramme musklene.

Terapeutens egne kroppslige reaksjoner i møte med pasienter kan nyttiggjøres i behandlingen. Terapeuten kan også kjenne på sorg, forferdelse og avmakt i møte med andres vanskelige livserfaringer, og ved å speile disse reaksjonene kan pasienten bedre forstå egne følelser.

Ansiktet er viet et eget kapittel, skrevet av psykologspesialist Svein Øverland. Blikkontakt, ansiktsmimikk og stemmebruk gir mye informasjon til behandleren. Snakker man lavt og er unnvikende i blikket, forteller det noe til terapeuten, men er også en måte å snakke og vurdere seg selv på. Forskning har vist at ansiktsuttrykket man har, påvirker en selv. Smiler man til seg selv, vil man automatisk føle seg bedre.

Psykomotoriske fysioterapeuter er kanskje den yrkesgruppen som har mest fokus på kroppen i tradisjonell behandling. Kapittelet viet dette fagfeltet vil være svært nyttig å lese for andre fagfolk fordi det beskriver hvordan pasienten kan ha en manglende opplevelse av egen kropp og kroppslige symptomer, og hvordan terapeuten kan møte pasienter som gir slipp på muskelspenninger og kjenner på følelsen bak spenningen.

Alt i alt beskriver denne antologien temaet på en interessant måte, belyst fra flere sider, og «Kroppen i psykoterapi» er et første, viktig skritt mot større oppmerksomhet på kroppen i terapirommet. Undertegnete savner likevel mer råd og tips til behandlere om hvordan observere pasientens kroppslige reaksjoner og hvordan de kan dra nytte av dette i terapien. Det blir mye teori rundt noe som er helt konkret og nærliggende, nemlig kroppen og alt den bærer på. Forlaget kunne trukket inn fagfolk med tydeligere erfaringer rundt det kroppslige.