Møte med den døende

Sykepleieren må ikke bare kunne og vite, men møte den døende med åpne sanser rede til å la situasjonen og den andre få bestemme hva som er klokt å gjøre. Her leverer Astrid Rønsen og Rita Jakobsen en godt skrevet bok om møte med døende pasienter og forutsetningene for å gi god hjelp i livets siste fase.

Forfatterne bruker fortellinger om møter med døende pasienter og deres familier som en inngang til forståelse. Den døende får i mange av fortellingene ikke bare god hjelp i avslutningen av et liv, men også hjelp til å fullføre livet og fortellingen om eget liv.

Boken innledes med å argumentere for betydningen av å lytte til pasienten, og går dypt inn i grunnlaget for omsorg og innholdet i hospicefilosofien. Der er ikke bare «pasienten først», men «møtet med pasienten først». Da åpnes mulighetene for å lete etter det som er viktig for pasienten. Ulike sider ved pasientens eksistensielle behov og hjelperens muligheter til å møte disse uten å krenke, blir framhevet. Hjelperen er best en medvandrer som deltar i livsfortellingens siste fase. Videre blir fortellingens funksjon, for pasienten og for hjelperen, forklart.

Forfatterne diskuterer også rammevilkårene for omsorg ved livets slutt i dagens helsevesen og setter tjenesten inn i en internasjonal sammenheng. De problematiserer at sykehusene er så opptatt av kortest mulig liggetid, og kommunehelsetjenestens oppgavefokus. Forfatterne legger vekt på behovet for stabile relasjoner i livets siste fase. De peker på at hjelperen har ansvar i situasjonene i egne valg, men erkjenner samtidig at tidspress og rutiner innimellom gjør situasjonen vanskelig. Boken har en interessant diskusjon om hjemmedød og om bruken av tiltaksplaner for døende.

Rønsen er palliasjonssykepleier ved hospice Lovisenberg og førstelektor ved NTNU Gjøvik. Jakobsen er førsteamanuensis ved Lovisenberg diakonale høgskole i Oslo. Forfatterne setter sykepleierens praktiske erfaringer i dialog med teoretisk kunnskap og filosofi, og boken har en fyldig referanseliste.

Om det er noe jeg savner, må det være en diskusjon om helsehusenes funksjon som mellomstasjon mellom sykehus og sykehjem. Hva har den å si for tilbudet til døende? Forlaget kunne lagt mer arbeid i korrektur og konsekvent markering av fortellinger, kilder og refleksjoner. For meg bekrefter boken betydningen av relasjon og faglig skjønn i arbeidet med døende pasienter.