Rått og autentisk fra sykesenga

Det sies gjerne at man ikke kan skrive god litteratur om hendelser i sitt eget liv før man har bearbeidet dem. Den tesen har Hagabakken herved tilbakevist. Som leser sitter jeg i det stille senteret av en tornado av sorg, tap og desperasjon og får derfra bivåne forfatterens forsøk på å gi mening til kaoset hun lever i. Ikke et sekund tviler jeg på at dette er god litteratur.

Hagabakken opplevde i løpet av et par år å få en serie hjerneslag, feilbehandling, medikamentavhengighet, angst og depresjoner og utallige innleggelse i somatikken og psykiatrien. I løpet av denne perioden dør også moren hennes. Romanen forteller historien om henne og morens tette, men krevende relasjon, og virvler også opp Hagabakkens egen sykdomsfortelling.

Dette er ikke en lineær, stringent fortelling. Alle hjerneslagene har satt sine spor, og skadene former fortellingen. Hun skriver: <<Jeg vil rulle opp baklengs og hulter til bulter. Fordi hukommelsen min har blitt som var den offer for en hullemaskin, og jeg prøver å sanke opp det innholdet som en gang var i alle hullene, og som nå ligger strødd som rundinger her og der.>>

Gjennom utbrudd, assosiasjonsstrømmer og stadig nye forsøk på å fange et tema folder fortellingen seg ut. Språket hennes er rett fram og ujålete, men lekent, og i strømmen av hallusinasjoner, refleksjoner og drømmer vokser det fram en rekke virkelig gode metaforer. Det litterære veves sammen med hjerneskadene og skaper en kopling mellom form og innhold som trekker leseren helt inn.

Som sykepleier oppleves dette som urovekkende og viktig lesning. Hagabakkens jeg-person er av typen «vanskelig pasient». En sånn som både hører hjemme i somatikken og i psykiatrien og dermed ikke blir ordentlig godt ivaretatt noen av stedene. Hun møter ikke den kompetansen og forståelsen hun trenger, og flyttes stadig rundt. Hun sendes hjem uten de rammene hun trenger for å klare seg, og hun hater innleggelsene og blir stående uten noe sted hun mestrer å leve. Hun blir avhengig av de beroligende medisinene som etter hvert blir det eneste trygge punktet. Ja, vi er kanskje flinke til å redde liv, men hvor flinke er vi til å hjelpe folk til å pusle bitene sammen igjen etterpå?

Dette er en bok om sorg, depresjon og håpløshet, men om det til tider er smertefull lesning, er Hagabakkens fortellerstemme så full av livskraft og opprørstrang at vi som lesere aldri blir trukket ned i mørket. Jeg har ikke ledd på ett og et halvt år, skriver hun, men om hun selv er ute av stand til å glede seg, er boka allikevel full av varme, kullsvart humor og skarpt vidd.