Kraftløs eksistensialisme

Hva er nytteverdien av et menneskeliv? Er det mulig på finne et objektivt mål på livskvalitet? Det er store eksistensielle spørsmål Jan Grue prøver å ta opp i sin første roman. Handlingen er lag til et vagt fremtidig Oslo, som både likner og ikke likner på dagens samfunn.

Hovedpersonen August går fra en tilværelse som filosofistudent til en jobb i revisjonsavdelingen i nærings- og helsedepartementet, hvor han analyserer livsløp ut fra beregnet livskvalitet, lykke og nytte for samfunnet. Den samme avdelingen gir føringer og beregninger for innbyggerne og deres liv, og eutanasi er blitt vanlig til en slik grad at det er mulig å bestille en såkalt «sluttscene» hvor livet blir avsluttet som del av en film, gjerne i form av en gjenskaping av en kjent filmscene.

August lever et kontrollert liv hvor alt er nøye uttenkt, med jobb, leilighet og kjæreste. Men så begynner kroppen å svikte.

Problemet med Det blir ikke bedreer at den ikke helt klarer å fenge meg som leser. Augusts fortellerstemme er kynisk og nøytral, han er alltid analytisk og distansert fra verden rundt seg, noe som gjør det vanskelig å bli engasjert i fortellingen.

Det er heller ikke enkelt å gripe fatt i Augusts sykdomsforløp med den fiktive diagnosen «autoasteni», eller «kraftløshet i selvet», og hvorfor det skal få så alvorlige konsekvenser for livet hans. En pussig side ved boken er beskrivelsen av møtet med helsevesenet, hvor effektiviteten og kommunikasjonen med pasienten er ikke-eksisterende. Både diagnostisering og behandling virker tilfeldig, og Augusts lange institusjonsopphold virker mest som oppbevaring uten nytteverdi.

Handlingen i boken går sakte fremover, og de store etiske problemstillingene den prøver å ta opp blir ikke diskutert skikkelig. Vi aner at staten utøver en kontroll og gjør nytteberegninger for hvert enkelt menneske. Men det er ingenting som står på spill her, ingen intriger eller uventete hendelser som får frem konsekvensene av det nye samfunnet eller driver handlingen fremover. Og det er synd, for det gjør at en vanskelig og viktig problemstilling blir redusert til et skuldertrekk.