Samfunnsendringer og ADHD

Denne boka har en kritisk og sosiologisk innfallsvinkel til ADHD. De fleste av forfatterne er sosiologer, og de setter adhd-diagnosen inn i en større samfunnsmessig sammenheng. Ved hjelp av vitenskapelige og fortolkende metoder ønsker de å bidra til en utvidet forståelse. De mener at det i dag er den medisinske forståelsen som er rådende, hvor en ser på ADHD som en hjerneorganisk forstyrrelse. Boka hevder at den økte bruken av adhd-diagnosen også kan si oss noe om samfunnet, da symptomene skapes og utspilles i kulturelle, samfunnsmessige og sosiale settinger. Dagens skole blir problematisert, da den legger mer vekt på teoretiske fag og stiller større krav til selvregulert læring enn tidligere.

Boka stiller diagnostiseringen av ADHD i et kritisk lys, og den gir stemme til barna og til mødrene. I et kapittel blir det spurt om medisinering egentlig er en form for legemiddelassistert sosial kontroll fordi vårt disiplinerte samfunn stadig definerer normalitet snevrere.

Forfatterne har tydelig avgrenset boka til den sosiologiske innfallsvinkelen. Lesere som ønsker medisinsk og pedagogisk kunnskap om ADHD, vil derfor ikke finne mye her. Forfatterne skal ha ære for at de har klart å formidle sitt budskap sitt på en enkel og klar måte og på så få sider. Det kan stilles spørsmål ved hvorfor fedrene er utelatt i bokas foreldrefortellinger. Kan det handle om hvem som er mest tilgjengelige og ansvarlige, og er det mødrene som er mest aktive i foreldreskapet? I så fall mener jeg dette er en svakhet ved boka.

ADHD og det disiplinerte samfunngir viktige samfunnsmessige perspektiver i synet på ADHD, og den er dermed et viktig bidrag til en helhetlig forståelse av diagnosen. Den fortjener ei bred målgruppe, fra politikere nasjonalt og lokalt, til helse- og sosialpersonell, til pedagogisk personell og til foreldre.