fbpx Kunsten å dø i legevitenskapens gullalder Hopp til hovedinnhold

Kunsten å dø i legevitenskapens gullalder

Bokfakta

Boktittel: Å være dødelig. Om legekunst og livskvalitet.
Forfatter: Atul Gawande, oversatt av Emma Bakkevik
Forlag: Mime forlag, 2016
Sidetall: 306
ISBN: 9 788293 441083

Anmeldelse:

Kreften har spredt seg. Det finnes ikke håp om helbredelse, og livsutsiktene er korte. Hva skal vi bruke den siste tiden på? God palliasjon i hjemmet eller fåfengte cellegiftkurer og utmattende strålebehandling med omfattende bivirkninger. Svaret burde være gitt, men det er ikke det. Vi overbehandler i det lengste for å slippe å konfrontere pasientene med at de skal dø, hevder Gawande. Han spør: Er døden blitt medisinens nederlag?

Indisk-amerikanske Atul Gawande er kirurg, og boka hans har blitt en bestselger i USA. Og det er gledelig, for dette er virkelig en bok jeg, som sykepleier, håper vil leses og snakkes om.

Boka er lettlest og godt fortalt. Han veksler mellom overordnete samfunnsperspektiv og personlige fortellinger. Han gir oss et bilde av tingens tilstand og hvordan det har blitt slik. Og han gir framstillingen dybde og innhold ved å gå inn i caser fra sin egen familie og pasienter han har behandlet. Denne leseren føler seg ofte litt manipulert under lesningen av amerikansk prosa av den argumenterende typen. Framstillingene er ofte litt forenklete og tendensiøse. Denne boka er kanskje ikke noe unntak, men forfatteren refererer ryddig og lar pasientfortellingene åpne bildet for dilemmaer og motsetninger og vinner på den måten tilliten min.

Gawande gir fine refleksjoner over sitt eget virke som lege. Han beskriver hvordan han påvirkes av pasientens ubegrunnete optimisme og lite realistiske sykdomsbilde, noe som igjen får ham til å ønske å behandle mer og dermed ender opp med å påføre pasienten lidelse og en uverdig død. Gawande skal også ha ros for å gi god plass til heller å drøfte livskvalitet enn overlevelse i eldreomsorgen. Han presenterer leseren for en rekke gode initiativer og alternative omsorgsmodeller som nok kan være til stor inspirasjon. Eldreomsorg og palliasjon handler nemlig om det samme, viser han oss: Er det livskvalitet eller lengst mulig overlevelse som er målet? Overlevelse er blitt medisinens målestokk for suksess, og dermed er døden blitt legens nederlag, men livet skal også leves og ha mening.

Jeg opplever ikke så helt sjelden at mens vi sykepleiere begynner å tenke palliasjon, sitter legen på telefonen med stråleenheten og planlegger videre behandling. Ingen av oss vet egentlig helt sikkert hva pasienten vet og tenker. Gawandes bok kan gi oss mot til å tørre å fortelle pasientene at døden nærmer seg. For bare slik får de mulighet til selv å si noe om hvordan de ønsker å tilbringe den siste tiden. Les den! Og lån den bort til en lege etterpå. Eller til hvem som helst som kanskje skal dø en gang.

For etterhvert som menneskers evner svekkes, om det så skyldes alder eller sykdom, krever det å gjøre livene deres bedre ofte å sette tilside rent medisinske hensyn – at vi motstår trangen til å fikse og kontrollere.