Kreftråd for privilegerte

Journalist får kreft. Skriver blogg. Lager bok. Oppskriften kjenner vi. Heidi Torkildson Ryste deler sine erfaringer som småbarnsmor og kreftpasient, forteller om hva som holdt henne oppe og hva som trakk henne ned under sykdom og behandling. Ryste vil lage en bok som ikke ender i en dødsannonse, og dermed mindre deprimerende lesning for kreftberørte, men bringer utover det lite nytt til torgs.

Boken er skrevet i en muntlig stil som nok kler bloggen bedre enn boka. På det beste er den sympatisk og upretensiøs, på sitt svakeste flat. Jeg savner det språklige overskuddet som 180 sider mellom stive permer krever, og irriterer meg jevnlig over de mange punktlistene. Språklig og innholdsmessig er hun best i avsnittet om kroppen. Her er hun modig, timingen bedre og språket har mer snert.

Ryste er lykkelig gift med en hensynsfull kreftlege. Hun har to fantastiske barn, en interessant jobb, en sjef som inkluderer henne og en haug med gode venner. Alt dette er positive ressurser hun skriver mye om betydningen av. Men dette blir også et problem for bokas prosjekt. Hennes råd blir vanskelig for andre å nyttiggjøre seg av når rammene for livet hennes er så fjerne fra andres hverdag. Hun nevner problemene mange opplever, men erfarer dem ikke selv, og går dermed ikke dypere inn i det: Stomien hennes lekker aldri, mann og venner stiller opp og barna håndterer det. Det ville styrket boka om journalisten Ryste hadde jobbet litt med å hente inn andres erfaringer og fortellinger for å utfylle bildet.

Hun skriver blogg, flytter, bytter jobb og begynner på en master mens hun er under behandling. Og når boken avslutter med at hun løper halvmaraton til tross for fatigue, tarmskade og nevropati, kjenner jeg at jeg ville tenkt meg om to ganger før jeg anbefalte denne boka til en kreftsyk, arbeidsledig alenemor med lekkende stomi og fatigue.