Nye takter i psykisk helse

Boken er en spennende presentasjon av samarbeid mellom Universitetet i Agder, spesialist- og kommunehelsetjenesten i Agder.

Spesielt med denne modellen er at tre atskilte organisasjoner som forholder seg til forskjellige lovverk og budsjetter, samarbeider mot felles mål – yte den beste helsetjeneste til hver borger som trenger det. Dette gir muligheter til gode overganger i behandlingstjenster. Recovery-modellen står sentralt i boken, der individet selv sammen med sitt nettverk og behandler velger hvilken behandling som passer best. I det medisindominerte samfunn kan dette oppfattes som paradigmeskifte innenfor psykisk helse.

Fem felt presenteres: tilrettelegging, uro, krise, lidelse og organisering. Forebygging, salutogenese og tidlige intervensjoner er sentrale områder. Psykisk helse til barn og unge går som en rød tråd gjennom boken. Men oppmerksomhet på psykisk helse til eldre glimrer med sitt fravær. Det legges vekt på at metoder og verktøy som presenteres i boken, kan brukes på tvers av alder. Men er det virkelig slik at en behandling for barn og unge med tvangslidelse også er en virksom behandling for eldre? Det ville styrke boken hvis det ble trukket tråder fra behandling hos barn og unge til voksne og eldre.

Jeg liker retorikken der gamle og stigmatiserende begreper erstattes med mer innovative ord. For eksempel blir «pasient», «bruker» og «klient» erstattet med begrepet «borger». Eller «psykiatriske lidelser» med «psykososiale funksjonsnedsettelser». Det er tankevekkende hvordan språkbevissthet kan bidra til salutogenetiske prosesser.

I tillegg til språket legges det vekt på det universelle som er helsebringende for alle. Det som kritiseres åpent i boken er lite utnyttelse av ressurser og kompetanse hos erfaringskonsulenter. Det kommer tydelig fram at makt ligger hos fagfolk, mens de med erfaring må kjempe for å verifisere sin kompetanse.