Tankevekkende og provoserende

Anlov P. Mathiesen kommer med tre hovedpåstander i denne boken: Omsorgen for vanskeligstilte er en kommersiell bransje, den opprettholder lidelse og omsorgsarbeidet kan enkelt forbedres. Det er de store ideelle organisasjoner og deres virksomhet, særlig innen rusomsorgen, forfatteren retter et kritisk søkelys mot.

Økonomien baseres på gaver, frivillighet og tilskudd. Han peker på at bransjen lever på sitt gode omdømme og at den opptrer kynisk kalkulerende blant annet i sin merkevarebygging og i sine kampanjer. Forfatteren peker på uheldige sammenkoplinger og maktstrukturer mellom aktører og politikere og mellom forskere og politikere. Han mener at dette hindrer nytenkning og er årsaken til deres få kritiske stemmer i samfunnsdebatten om rusomsorgen.

Mathiesen problematiserer hvorfor ettervernet er mangelfullt, når rusbehandlingen forut har vært kostnadskrevende og man vet at risikoen for tilbakefall er særlig høy de første månedene etter behandling. Tre måneders behandling koster mellom 200 000 til 1,3 millioner kroner. Det eksisterer mange tilbud som forfatteren hevder opprettholder rusmisbruket heller enn å komme ut av det. Kanskje burde ressursene dreies herfra til et bedre ettervern? Slike løsninger på utfordringer med rusmisbrukere og andre vanskeligstilte søker forfatteren å gi mot slutten av boka.

Mathiesen har valgt å kle organisasjonenes omsorgstjenester i et kaldt, økonomisk språk. Ord som «industri», «profitt» og «kostnadseffekt» klinger dårlig i møtet mellom en hjelper og et medmenneske i nød. Forfatteren uttrykker sin kritikk og tenkning i et direkte språk og ønsker ikke å være balansert. Han skyter langt i kritikken av ideelle organisasjoner. Alt dette kan provosere. Med denne tilnærmingen kan forfatteren risikere å vekke motvilje; en potensiell leser blar i boka, rystes av sterke påstander, kjenner behov for å forsvare heller enn å forstå, og boka legges vekk.

Forfatteren kjenner rusfeltet og ideelle organisasjoner blant annet fra gatemagasinet =Oslo der han har vært redaktør og leder. Verken forfatter eller forlag presenterer Mathiesens teoretiske utdanning.

«Omsorgsindustrien» er et debattinnlegg om ideelle organisasjoners roller og om rusbehandlingen. Den høye troverdigheten som organisasjoner har i befolkningen, må ikke være et hinder for at også disse kan stilles under et kritisk søkelys. Jeg vil anbefale Mathiesens bok bredt; til aktører på alle nivå i de ideelle organisasjoner, til politikere, ledere og til helse- og sosialpersonell.