Stemme fra asylet

Under en opprydning på vestlandets gamle asyl Valen­ kommer en svart notisbok opp i ­dagen. Den har tilhørt en pasient og er datert til 1926. Den kommer dikteren Hanne Bramness i hende. I den finner hun notater, overstrykninger, ufullstendige ord og setninger, som sammen danner konturene av en diktsamling hun blir grepet av et ønske om å fullføre.

Dette er en liten bok. På knappe 80 sider presenteres diktene, slik de gjengis av Bramness, og et velskrevet etterord der hun forteller historien om funnet, sitt arbeid med tekstene og gir oss noe historisk kontekst. Diktene holder absolutt kvalitet til å stå på egne ben, men etterordene gjør boken til noe mer enn en diktsamling. De binder det hele sammen til en fortelling vi bare kjenner bruddstykker av og som gjør meg som leser nysgjerrig og sulten.

Diktene er ført i et modernistisk formspråk, i korte strofer, uten rim. Språket holder seg tett til 1920-tallets former, men tekstene og temaene oppleves som tidløse samtidig som den historiske rammen alltid er nær. Noen temaer bearbeides på ­stadig nye måter; som tapet av identitet og en fraværende morskjærlighet. Isolasjonen på asylet gir dikteren en reflekterende stemning, som om hun er ­løftet ut av sitt eget liv og kropp.

Bokens midtdel består av korte strofer som alle kretser rundt temaet engler. Englene er milde, mørke, lyse, tålmodige, sorgdrukne og blide. Kanskje representerer de veier ut av asylet­ og sykdommen? Du søker ingen­ engel/når du tror du ikke/fortjener bedre, skriver hun. Overgangene mellom delene er gode, og boken står som en velkomponert helhet.

Ved min første gjennomlesning tok jeg rammefortellingen for god fisk. Jeg ble fascinert av det poetisk-arkeologiske og grepet av autentisiteten. Da jeg leste om igjen, nå etter å ha lest at rammefortellingen er fiksjon, står ­boka fortsatt trygt på egne ben og er ikke mindre fengslende. •