Stolthet og skam – spiseforstyrrelser fra innsiden

Kullsort, med grovskårne kanter, skiller Marianne Clementine Håheims bok seg ut i høstens leveranse fra forlagene. Åpner du boka, møtes du av korte tekster som danner en poetisk fortelling om en tenårstid gjennomsyret av spiseforstyrrelser. I sitt lille format er det en imponerende mangesidig og fyldig skildring Håheim presterer.

Utvikling er et nøkkelord når man skal beskrive denne boka. På de første sidene møter vi et barn som drømmer om å rømme til skogs, så en ung avstandsforelsket jente. Mot slutten ser vi en selvdestruktiv, ung kvinne som tar ut selvforakten i dristige seksuelle relasjoner. Spiseforstyrrelsen er en ensom prosess som driver fram en løsrivelse og bråmodning. «Eg har fått rom på barneavdelinga, men har aldri vore lenger frå barn enn dette, og mamma får ikkje sove av berre sorg», skriver hun. Vi følger også en utviklingen fra den tidlige anorektikeren, stolt og forelsket i sitt eget prosjekt, til den desperate, skamfulle bulimikeren.

Håheims språk er poetisk, men fortellende og effektivt. Hun finner fram til de gode kontrastene og øyeblikkene. Bildene er dristige, og etterhvert som sykdommen eskalerer tar også språket mer av, men slipper aldri den fortellende driven som bærer historien framover. Menneskene rundt henne nevnes, men skildres lite. Naturskildringene veves tettere inn mot henne enn de sosiale relasjonene gjør. Mens alle rundt henne vil ha henne inn i et behandlingsopplegg som strider imot hennes eget prosjekt, spiser den hvite marken i skogen takknemlig oppkastet hennes og slipper henne inn i et naturlig kretsløp.

Svart belte er en vakker og intens liten bok, og som bare skjønnlitteraturen kan, gir den ikke løsninger eller anbefalinger, men lar oss leve noen timer i dette plagete sinnet og gir oss et unikt innsidegløtt inn i denne mystiske og uhåndterlige lidelsen. Anbefales herved!