Fryd og frustrasjon

Liv Køltzow har siden debuten i 1970 vært en sentral skikkelse i norsk litteratur. I 2002 fikk hun diagnosen Parkinsons sykdom og med den en skrivesperre som nå, 13 år senere, ettertrykkelig er overvunnet. Dette er ikke en bok om parkinson; det er på alle måter en roman som står støtt på egne ben. Men det er like fullt et uvurderlig innsideglimt inn i et sinn preget av en sykdom som er vanskelig å forstå fra utsiden.

Hovedpersonen Kaja Baumgarten er en forfatter som en januardag i 2001 står utenfor nevrologens kontor i Sandvika med en uventet parkinsondiagnose. Køltzow er en fjellstø og erfaren forteller, og på under 50 sider maler hun frem hovedpersonens liv fram til dette tidspunktet. Og det er et strålende grep, for det gjør at vi, som lesere, stiller spørsmålet som Kaja selv bare iblant berører; hvem er man når man har en sykdom som i så stor grad former følelseslivet og dømmekraften? Når den borgerlige, intellektuelle Kaja Baumgarten kaster seg hodestups ut i en romanse med den upålitelige, uføretrygdete lastebilsjåføren Vegard Vinnsnes, spør vi oss hva som driver henne. Er det et autentisk oppgjør med sine borgerlige omgivelser, eller er det den svekkete dømmekraften og hyperseksualiteten parkinsonsmedisinene fører med seg som trekker henne mot ham? Eller begge deler?

Strukturen i boka speiler svingningene vi kjenner fra sykdommen. Det er full fart, åpen lommebok og raske avgjørelser avløst av bråstopper med stillstand, mistenksomhet og anger. Også språket er det noe utålmodig og skjødesløst over, uten at det svekker bokas litterære kvalitet. Køltzows utropstegn, forkortelse og ukvemsord skaper en intens og autentisk fortellerstemme. Det gir frustrasjonen og fryden, kampen og leken plass i en fortelling som åpner for refleksjoner om barrierer, relasjoner og livsvalg. Det kan vi alle ha godt av å tenke litt på.