Sjangeroverskridende prosa

«Jeg ville kaste nøklene om jeg kunne, men jeg kommer alltid tilbake til de låste dørene for å åpne rom etter rom». Slik åpner kortromanen Bebo av Anne ­Helene Guddal, hvor de fragmentariske ­kapitlene kanskje kan sies å åpne­ seg som rom etter rom, hvert av dem på ulike steder og tidspunkt, med innhold av skiftende minner, fantasier og refleksjoner.

Anne Helene Guddal fikk mye og velfortjent omtale for sin første diktsamling «Også det uforsonlige finnes», som kom ut i 2014. Diktene inneholder mye besk humor og litterære referanser til blant annet nyere norske forfattere som Tor Ulven og Gunvor Hofmo. Bebo er den vanskelige andreboken, og er nok ikke fullt like vellykket, mye på grunn av bokens fragmentariske form.

Kapitlene i Bebo er korte, og mange­ av tekstene er som små korttekster. Glimt for glimt presenteres vi for ulike fasetter av et kjærlighetsforhold, fra det første upersonlige møtet, til interesse, et forhold og samboerskap, som så rakner og tar slutt. Uten å gå inn i og beskrive de store følelsene, viser tekstene frem hvordan kjærligheten etter hvert blir umulig, og hvor vanskelig det er å leve sammen med et annet menneske og samtidig få være seg selv.

Når kjærlighetsforholdet går mot slutten aner vi at jeg-personen er på vei inn i psykiatrisk sykdom. Dette kommer frem ved at tekstene blir mer preget av fantasier og drømmebilder som glir inn i virkeligheten, og det blir vanskelig å ­skille mellom realitet og fantasi.

Det kan være vanskelig å finne en klar sammenheng mellom de ulike tekstene, og selve handlingen i romanen blir fortalt indirekte. Ved mangelen på en samlende handling og en til dels forvirrende oppbygning tøyer ­Bebo romanformatet og bryter med leserens forventninger. Kanskje hadde­ det vært bedre å kalle den for det den er, nemlig en samling prosadikt eller korttekster.