Memento mori

Døden. Et universelt litterært tema, og destinasjonen vi alle deler. Kanskje det er derfor det finnes så mange barnebøker om den? Forfatter og sykehusklovn ­Elisabeth Helland Larsen og illustratør Marine Schneider har laget en vakker og direkte bok, hvor budskapet er at alle skal dø og at man ikke trenger å være redd for det.

I billedboken «Jeg er Døden» personifiseres døden i skikkelsen til en pike­ med perlemorshud og røde kinn. Hun besøker alle, er alltid til stede, uløselig knyttet til livet. Dette er ikke en lineær fortelling, med begynnelse, midte og slutt. Dødens mange fasetter presenteres på en tablå-aktig måte. Vi får se Døden i ulike situasjoner, til­synelatende løsrevet fra hverandre, men som på bokens siste side inngår i en større sammenheng: Himmelen?

Styrken ved dette fortellergrepet er at det gir rom for å snakke utenom teksten. Detaljrike illustrasjoner i varme farger innbyr også til dette. Teksten er kortfattet og konkret. Dette gjør boken velegnet for barn i førskolealder. Ettersom den visualiserer et abstrakt tema og teksten stiller mange åpne spørsmål, så tror jeg at også eldre barn vil kunne like den.

Å skrive om døden, for barn eller voksne, er utfordrende. Mangelen på linearitet gjør at det er vanskelig å leve seg inn i historien, men dette kompenseres av bokens andre gode kvaliteter. Hvis det er noe jeg savner i teksten, så er det en form for underfundig humor, som for eksempel finnes i Wolf Erlbruchs billedbok «And, Døden og tulipanen».

En utfordrende del av jobben til sykepleiere som har omsorg før døende barn, og for barn som mister noen, er å gi hvert barn forståelse og en følelse av sammenheng. Åpenhet rundt sykdom og død, og informasjon på barnets premisser, kan gi mestring. Denne opp­gaven må tilnærmes med ydmykhet. «Jeg er Døden» kan være et utgangspunkt for fine samtaler.