En brannfakkel til psykiatrien

Dersom det er slik at vi har medisiner som effektivt behandler psykisk sykdom, hvorfor har da antall psykisk syke og uføre eksplodert? Dette paradokset er utgangspunkt for vitenskapsjournalisten Whitakers bok. Han hevder at nettopp disse medikamentene er en sentral årsak i vår tids dramatiske økning av psykiske lidelser. Boka er en brannfakkel inn i psykiatrien, og den har potensiale til å tenne på mer enn gardinene.

Whitaker har gjort solid reaserach. Han har gjort 60 egne intervjuer av et bredt og representativt utvalg pasienter. Han har studert produsentenes egne forskning, han har sett på langtidsstudier, kritiske studier, 100 år gamle undersøkelser, studier fra andre deler av verden, lest tidsskiftartikler, intervjuet eksperter og feltarbeidet i psykiaterkongresser og blant farmasøyter.

Han er svært kritisk til de biologiske forklaringen på psykisk sykdom og psykiatriens forsøk på å forklare psykisk lidelse som kjemisk ubalanse i hjernen. Dette har aldri vært annet enn teorier, hevder han og viser til at de eneste pasientene der man finner signifikante fysiologiske endringer i hjernen, er hos de som har stått på psykofarmaka over lang tid. Derimot har det vært nødvendig for psykiatriens status og gjennomslagskraft å få det til å framstå som om psykiatriske legemidler retter opp en kjemisk balanse og er som «insulin for diabetikere».

Han formilder godt og lager en variert tekst ved å legge inn pasientfortellinger fra intervjuene for å brekke opp lange partier med mye talldata. Boka er strukturert og lett og følge. Skrivestilen hans er til tider tydelig amerikansk: kvantitative data gjøres om til konkrete metaforer, kapitlene avsluttes gjerne med sokratiske spørsmål der svaret er gitt. For en europeisk leser oppleves denne stilen til tider som manipulerende, noe som er helt unødvendig siden han har en så solid argumentasjon i bunn.

Han har en hypotese og har lett høyt og lavt og funnet mye som underbygger den. Endel av dataene er fra tider eller steder med ganske andre diagnosekriterier og forståelse av helse og dermed ikke helt uproblematisk å sammenstille med nyere forskning. Han antyder selv at han er klar over problemet, men dette hindrer ham ikke i å bruke funnene for alt det er verdt. En litt forsiktigere omgang med disse kildene hadde gjort boka mindre utsatt for kritikk. Forlaget har gjort lurt i å hente inn Peter C. Gøtzsche til å skrive forordet. Som leder i Det nordiske Cochrane Center gir han troverdighet til boka når det man leser er så sjokkerende at man tar seg i å håpe at det ikke stemmer.

Dette er rystende og vekkende lesning, og det reiser etiske utfordringer for oss sykepleiere. Dersom disse medisinene gjør folk syke på lang sikt – hva slags ansvar hviler på oss som observerer og følger disse pasientene og som administrerer medikamentene? Jobber du med psykiatripasienter er du faktisk pent nødt til å lese denne boka.