Bredspektret og ujevn om New Public Management

Hva skjer med helsesektoren når den skal styres etter prinsipper fra fri markedstenkning? Hva skjer når økonomene inntar lederstolene og sykehusene evalueres etter produksjon? Journalist Lise Askvik har vært pasient og begynte å stille seg disse spørsmålene. Hun har fulgt de politiske prosessene i helsesektoren og har i denne boka invitert helsepersonell til å ytre seg om hvordan markedstenkningen preger deres hverdag.

Det er stor bredde i bokas bidragsytere. Hovedvektene ligger på leger som nærmer seg pensjonsalder, men vi møter også en hjelpepleier, en langtidspasient, en LIS-lege, en psykolog, en prest, en fysioterapeut og flere sykepleiere som alle har jobbet i administrasjon. De beskriver alle hvordan de på ulike måter kommer i klem mellom systemets økonomiske incentiver og sine egne forpliktelser til faglighet og pasienter. Flere beskriver at tiden bindes opp til administrative oppgaver og at den faglige utviklingen stagnerer fordi det ikke lenger er medisinere som styrer avdelingen, men økonomer. De eldre legenes bidrag gir gode bilder av hva som har gått tapt og de yngre helsearbeiderne utfyller fint ved å vise hvordan man vingeklippes når karrieren beror på lojalitet til et system som stritter imot etiske og faglige prinsipper. Til sammen utgjør disse bidragene en bred og viktig kritikk av New Public Management.

Boka burde imidlertid vært strammere redigert. Brevformen legger opp til en uformell tone, som gir forfatterne rom til en erfaringsnær kritikk, men den gir også en ramme som tidvis blir pratsom og privat når brevets adressat er en datter eller barndomsvenn. Et par av innleggene er det direkte overraskende at forlaget har latt slippe igjennom kvalitetskontrollen; en lege som bidrar med to dikt på rim som holder julebordskvalitet og en sykehusprest som over en hel side siterer seg selv fra et leserinnlegg i en lokalavis der han går løs på en lokal helbreder – helt på siden av bokas tematikk.

Askviks egne tekster preges av mye kunnskap og meninger, men mye udokumenterte påstander, tendensiøs faktabruk og kildereferanser som «en norsk doktoravhandling noen år tilbake». Vi er dermed overlatt til å ta hennes påstander for god fisk, og det kan det godt hende de er, men det svekker prosjektet at hun ikke har tatt seg tid til henvisninger. Symptomatisk har litteraturlista referanser som «Wikipedia» og «artikler, debatter og rapporter fra ulike medier i papir og på nett». Boka mangler innholdsfortegnelse og gir på flere måter inntrykk av å være et hastverksarbeid. Kanskje er det ikke bare i helsesektoren produksjonspresset gjør seg gjeldende?